I årets valgkamp har lokalpolitikerne kommet med ulike løsninger på hvordan lokalsamfunn skal være åpent og inkluderende, helsefremmende, barne-, ungdoms-, voksen- og eldrevennlig. I det hele tatt – hvordan kan vi sikre at lokalsamfunnet blir et godt sted å leve? Psykisk helsetjenester har vært et sentralt tema. Alle lokalpolitiske partier er enige om å styrke befolkningens tilbud innen psykisk helse og rus, samt å satse på etablerte lavterskeltilbud, som Kirkens Bymisjon, lokale fontenehus og ulike kommunale mestringssentre. Og selvfølgelig – hvordan kan vi forhindre utenforskap blant innbyggerne?

Forskjellige løsninger når det gjelder styrking av psykiske helsetjenester er et dobbeltegget sverd. På den ene siden får flere tilgang til tjenesten, men det kan også innebære en økt sykeliggjøring av det levde livet. Det har noe med å snakke om og å normalisere psykisk uhelse og utfordrende livserfaringer. Et godt eksempel på dette er hvordan fenomenet sorg nå er blitt en egen diagnose. Sorg er et viktig uttrykk for opplevelsen av tap, men også en erfaring som kan få oss mennesker til å stoppe opp og tenke på det som er borte, og ikke minst - finne veien videre.

Som forsker innen psykisk helse og rusfeltet har jeg forsket på og evaluert folks ulike erfaringer med helse og sosiale tjenester. Her uttrykker de aller fleste at de har fått god hjelp av tjenestene. Samtidig kommer det fram at tjenestene er ikke alltid det som trengs for å ha et godt liv. Mange uttrykker at erfaringer med psykisk uhelse og rus kan føre til isolasjon og brutte relasjoner. Da gjelder det å finne måter å motvirke dette på. Det er krevende for små og store lokalsamfunn å inkludere alle sine innbyggere og sikre at alle innbyggerne får et meningsfullt liv, med eller uten diagnoser.

Utviklingen mot et mer individfokusert samfunn, har gjort at «MEG» er mer aktuelt enn «VI». Det har også påvirket vår evne til å bygge relasjoner med andre mennesker. For å kunne bygge et «VI» er det viktig å forstå den andres verdenssyn. Det betyr å stille spørsmålet «hvorfor tenker du sånn?» i stedet for å beskylde den andre for å tenke «feil».

Vi har alle noe å bidra med. Dette har jeg også sett som kursholder av Bevisst likepersonsarbeid (BLi) i Norge. Vi legger vekt at hver enkelt deltaker kan bli en del av fellesskapet og lære sammen med andre – uavhengig av diagnose, livserfaring eller yrkesbakgrunn. Samtaler som kan utvide horisonten gir deg selv og dine opplevelser og erfaringer en stor verdi inn i et fellesskap. I bunn og grunn er vi ikke så forskjellige, men det er viktig å få noen egne «knagger» å henge vår kunnskap om oss selv og andre på. Å møte den andre med undring og refleksjoner gjør at begge to lærer sammen, og dermed beveger seg framover.

Jeg mener at en økt forståelse på tvers av samfunnsgrupper bidrar til et mer bærekraftig lokalsamfunn. Politikerne må støtte opp om flere lokale arenaer som styrker den psykiske helsen, også utenfor behandlingsrommet og de organiserte tjenestene. Dette kan bidra til å styrke den enkeltes evne til å bygge gode relasjoner og få gode liv.