Gå til sidens hovedinnhold

La italienerne komme | Ole Jakob Løland

– Vi lider ikke av mangel på landlige omgivelser på Ringerike. Det vi mangler er en mer livlig og bedre utviklet by med flere urbane kvaliteter.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg har argumentert mot at Hønefoss bør fylles av høyhus, for eksempel på Ford-tomta og andre uegnede steder rundt om i den lille byen vår.

Men akkurat ved Fossen har jeg tvilt meg frem til standpunktet om at et høyhus vil fungere godt i landskapet, for å fremheve det viktige landemerket i byen vår – der hvor alt startet.

Til tross for at jeg er uenige med dem, berømmer jeg gjerne gode innlegg som har blitt skrevet de siste ukene mot et høyhus ved Fossen.

Begeistret

Fordi jeg er en av dem er begeistret for byens historiske trehusbebyggelse, er jeg lydhør for argumenter som tar utgangspunkt i disse kvalitetene. Jeg har tross alt kjøpt en hundre år gammel vernet villa i et område som er beskyttet av Riksantikvarens føringer.

Derfor var jeg nysgjerrig på argumentet mot høyhus ved fossen av innflytter og sivilingeniør Bjørn Aage Seem Holmen. Seem Holmen skrev at han heller ville ha «småby med historisk sjarm» enn «historieløs storby i miniatyr» - som om dette er en reell motsetning.

Mye av det som representerer Hønefoss sin lave trehusbebyggelse med lange historiske tradisjoner er allerede vernet. Her skal det ikke bygges nytt. Jeg skulle gjerne sett at denne byen hadde tatt bedre vare på gamle, ærverdige bygninger.

Revet og tapt for alltid

I dag er mye revet og tapt for alltid. Det som står igjen er ikke bare en vakker og enhetlig by med historisk sjarm. Det er en bykjerne med stilmessig mye hummer og kanari.

Mye er forfallent og en del av det som har blitt bygget de siste tiårene er regelrett stygt.

Arkitektopprøret i sosiale medier har resonans i byer som Hønefoss. Samtidig er det forståelig at mange vil at noe nytt skal bygges i byen vår.

Særlig nysgjerrig på argumentasjonen til Seem Holmen var jeg ettersom motivasjonen han hadde som innflytter til Ringerike var nøyaktig den samme som min:

Han ville med sin småbarnsfamilie «…vekk fra leilighetskaoset i hovedstaden. Samtidig nærme nok til fortsatt å kunne ta del i jobbmarkedet der.»

Vil ha bedre plass

Sivilingeniøren ville ha «bedre plass» og «bo i landlige omgivelser». Samme her – så jeg flyttet til Hønefoss sentrum fordi det ga bedre plass sammenlignet med å bo i et av Oslos flotte historiske områder. Og jeg ville ha friheten til å jobbe i hovedstaden.

Men her stopper likheten: Seem Holmen flyttet til Haugsbygd. Han valgte bygd, jeg valgte by.

Da er det helt forståelig at han vil ha det landlig rundt seg. Men en del av oss som bevisst har valgt byen, kan gjerne ha det hakket mer urbant rundt oss.

Lokaler står tomme

Hønefoss sentrum er i stor grad forfallent, lokaler står tomme og vi har for få innbyggere til å fylle byen med nok liv og virksomhet. Det er et prekært behov for fortetting, opprustning og fornyelse.

Og det er uheldig å utsette utvikling av Øya-området og begynne byutviklingen i utkanten først. Vi må lande en avgjørelse for Øya-området for å kunne utvikle byen fra sentrum og utover – ikke motsatt.

De siste årene har ikke overbevist meg om at jo lenger avgjørelsen for området utsettes, jo bedre ideer kommer frem.

Politisk press

Dernest er det uklokt å underdrive betydningen en storstilt satsing på byfornyelse kan ha å si for det politiske presset som må legges på stortingspolitikerne om Ringerikesbanen skal bli bygd – eller bare forskyves inn i fremtiden i det uendelige. Og dette haster.

For jo flere grep kommunen har tatt, og jo mer kapital som er satset – jo sterkere press kan legges på beslutningstakerne som i løpet av få år skal ta valget som vil utgjøre dag og natt for en liten soveby som Hønefoss: Ringeriksbanen.

Haugsbygd er ei bygd, mens Hønefoss har hatt bystatus siden 1852. Den som ikke liker urbanisering, kontorplasser og tettbeboddhet, kan bosette seg på bygda, mens en del av oss som har investert for å bo i byen, vil ha mer av det som er typisk for en by – ikke mindre.

Haugsbygdingen skriver at «jeg har svært liten tro på at det er Bjørvika eller Nydalen i miniatyr de ønsker seg. De som vil ha det, blir jo heller værende i Oslo.» Det er nok ikke så enkelt.

Boligmarkedet

Man må ta inn over seg hvordan boligmarkedet i Norge fungerer. Bor du i Oslo og trenger mer plass til familien svømmer du ikke i et hav av muligheter. Du er prisgitt et boligmarked med meteorisk prisvekst som begrenser mulighetene for familien din.

De færreste har råd til en enebolig i Oslo. Til og med rekkehus har blitt svindyre. De fleste setter likevel pris på urbane kvaliteter.

Hønefoss, Tønsberg, Fredrikstad, Drammen blir alternativet for mange som mer eller mindre motvillig presses ut. Her befinner altså Hønefoss seg i en reell konkurransesituasjon. Og skal vi bli et reelt alternativ må noe skje med byen vår.

«Inge familie flytter..."

Ingen familie flytter til Hønefoss for å flytte inn i et høyhus, har blitt et velbrukt argument mot utbyggingsplanene på Øya-området.

«Jeg har usedvanlig liten tro på at ett eneste menneske flytter til Hønefoss fordi det har 14 etasjer med høyhus ved fossen,» skriver Tor Arne Johnsen i et velskrevet innlegg om saken.

At det brukes ofte, betyr ikke at det er overbevisende. Utviklingen av bykjernen er bare en del av totalpakken for innflyttere:

Bedre plass i en enebolig eller rekkehus, effektiv reisevei til jobb, flott natur med fjord og fjell og et sentrum som ikke ser ut som en halvtom parkeringsplass – litt som deler av sentrum ser ut i dag.

Gleden ved å bo i en millionby

Jeg er neppe den eneste i min generasjon som har hatt store glede av å bo i ulike millionbyer i andre deler av verden.

For min del stortrivdes jeg i en av Brasils største byer, Belo Horizonte. Verden urbaniseres og det samme skjer i Norge: Unge mennesker trekker mot byer og verdsetter i økende grad urbane kvaliteter.

Det kan bety at jo flere innbyggere, kafeer, restauranter, kulturtilbud og andre typiske storbykvaliteter en småby på Østlandet kan skilte med, jo mer attraktiv vil den være for unge potensielle innflyttere.

Harrystemplet by

Da trengs utbyggere med vesentlig kapital, en radikal fortetting i Hønefoss sentrum og Ringeriksbanen må realiseres. Jo mindre overgangen blir fra tilbudet i større byer som Oslo, Bergen eller Trondheim, jo lavere vil terskelen være for en familie til å ta valget og flytte til en harrystemplet by som Hønefoss.

Hvis ikke, kan man like godt ta det store steget og flytte til bygda – for eksempel til Haugsbygd – atskillige kilometer unna stasjonen på Ringeriksbanen – den banen som er et helt sentral premiss for den nåværende byplanleggingen.

Landlige omgivelser

Vi lider ikke av mangel på landlige omgivelser på Ringerike. Det vi mangler er en mer livlig og bedre utviklet by med flere urbane kvaliteter.

Tor Arne Johnsen tar opp betingelsene for at det blir mer liv i Hønefoss sentrum. Jeg deler hans beskrivelse av et sentrum med altfor lite liv. Og at pensjonister fyller nye leilighetsbygg hjelper lite på dette.

Johnsen skriver treffende at vi hønefossinger ikke er italienere. Det er et nyttig bilde for å reflektere over hvordan utvikle en norsk småby. Johnsen har et viktig poeng: Det skal mye til å få folk flest ut på ting i Hønefoss.

Men jeg vil påstå: Det er ikke fordi hønefossinger er så spesielle. Det er fordi vi er vanlige nordmenn som vokser opp med et kaldt klima, logisk nok holder oss mye hjemme og elsker naturen rundt oss.

Johnsen har helt rett i at det er en utfordring for en ønsket byutvikling at vi ikke er italienere.

Italienere - ja, de finnes

Finnes det italienere i den forstand som Tor Arne Johnsen snakker om? Ja, de finnes og de er faktisk norske!

Ta deg en tur til Oslo når pandemien er over. Se hvordan folk flokker til parker, henger på fortauskafeer og fyller byrommet på en måte som i dag er fremmed for de fleste hønefossinger.

Hvorfor? Jo, fordi de i all hovedsak er mellom 20 og 40 år. De har ikke fylt opp kalenderen med familieaktiviteter etter jobb, og med all sin ungdommelige energi trekker de ut i byen. Hønefoss har altfor få av dem – av forståelige grunner.

I dag er ikke Hønefoss et attraktivt valg for 25-åringer som gjerne bruker 10-15 år på å etablere seg med familie i østlandsområdet og som vil bruke lite reisetid til jobb i Oslo-området.

Med Ringeriksbanen kan vi bli det – hvis vi tar smarte grep nå. Det er i stor grad opp til oss. For dette er en stor gruppe som med hovedstadens brutale prisnivå i økende grad vil se etter alternativer på Østlandet.

Med Ringeriksbanen åpner det seg enorme muligheter. En av dem er disse norske italienerne som vil kunne skape yrende liv og tilføre frisk kapital til utbygging og fortetting i Hønefoss.

Unge mennesker flokker seg

Fra tid til annen ser jeg italienere i Hønefoss. Med glede betrakter jeg unge mennesker som flokker seg rundt for eksempel bystranda og koser seg med en pils eller to eller tre i sola.

Og Gladtved-området gir på de beste soldager en nærmest italiensk stemning – godt hjulpet av Gledeshuset som et ypperlig tilskudd til byutviklingen. Hvis noen skrur på vannet i fossen får vi i tillegg en ekstra bonus!

Tor Arne, dette er italienerne vi begge vil ha flere av i Hønefoss. Se mulighetene, ikke bare begrensningene. Bered grunnen – bokstavelig talt. Og la dem bare komme.

Kommentarer til denne saken