Sina Eirin Å. Schjørlien, Puls-redaksjonen" /> Sina Eirin Å. Schjørlien, Puls-redaksjonen" /> Gå til sidens hovedinnhold

Tre verdige vinnere av årets Ungbok

Artikkelen er over 6 år gammel

En kveld med både skriveglede og musikk på programmet.

Ungbok er et samarbeidsprosjekt mellom Ringerike kommune, den kulturelle skolesekken og ungdomsskolene i Ringerike, som skal oppfordre elever til å skrive og produsere egne tekster.

Ringerike bibliotek arrangerte kvelden, men det var elever fra Hov ungdomsskole som sto for vertskapet og bidro med musikk.

Tre verdige vinnere

Av de 64 innsendte bidragene, stakk Rikke Enger Dihle (15), Audun Hammer Hovda (15) og Karine Jonsrud Pedersen (15) av med seieren. Rikke med kåseriet «Vendepunkt? Sjokolade? Hæ?», Audun med novellen «Vendepunktet» og Karine med novellen «Synd at hun er en».

– Jeg liker best å skrive kåseri. Da kan jeg skrive akkurat det jeg tenker, uten å måtte formulere meg formelt, sier Rikke.

Da jeg spurte om de tre vinnerne om de kunne tenkt seg en framtid som forfatter, fikk jeg to «nei» og ett «kanskje».

– Jeg tror det er et par andre yrker som settes foran, men det er vel en mulighet. Det er morsomt å kunne la kreativiteten flyte fritt, kunne Audun fortelle.

Novelleutdrag

I et utdrag fra begynnelsen og slutten av Auduns novelle, står det skrevet:

«Han hadde adoptert meg for mange år siden, denne mannen. I alle disse årene hadde jeg gått løst rundt på gata, med stor mangel på mat og selskap. Jeg prøvde ofte å hilse på forbipasserende, men de pleide bare å skvette til, og vike unna.

En høst begynte han å komme med mat, rent vann, pledd, og andre ting for at jeg skulle ha det bedre, det hjalp godt. Det var en mann med et godt hjerte, tenkte jeg, men mot vinterstid sluttet han å komme. Når vinteren var som verst, var det veldig vanskelig å bo på gata. Jeg var vitne til at mange av vennene mine enten frøs, sultet, og/eller tørstet i hjel, eller ble tatt av sykdom. Det verste var mangelen på noen som brydde seg; en familie.

Jeg ble veldig redd, og tanken på at alt snart var slutt snek seg inn i det lille hodet mitt. Alt var ille. Rett før våren satt i kom han tilbake, denne gangen med selskap av en dame, og en baby damen holdt i armkroken.

«Jeg vil at du skal bli med meg hjem og bo med oss, der får du det garantert mye bedre enn her ute på gata, og vi trenger en kompis til den lille fyren vår» sa han og så ned på babyen. Jeg hoppet av glede, godtok tilbudet, og satt meg inn i bilen hans.

[…] Når det siste farvel var tatt, og den siste tåre felt, ble medisinen sprøytet inn i meg, og alt ble rolig. Jeg så på familien min med tunge blanke øyne, og logret en siste gang, før jeg sovnet inn i den uendelige søvn. Alt var fredelig.»

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 06:00.