Gå til sidens hovedinnhold

The Stardust spilte på Hvalsmoen transittmottak: – Takk for opplevelsen dere som bor og jobber der ga OSS!

Artikkelen er over 5 år gammel

Det er fredag kveld, og gutta i bandet har kommet på plass i speilsalen på Hvalsmoen transittmottak.

Etter å ha kjørt over broen, innover i et mørkt område med nedlagte bygninger, ser vi en lysning oppe på en topp. Ja, der er det nok!

Vi har aldri vært «innafor» her før, så jeg innrømmer at pulsen stiger litt fordi dette er litt fremmed for oss. Vakten som møter oss ved bommen setter seg inn i bilen og fører oss til rett bygning.

Området er stort med mange lavblokker, og noen få mennesker tusler omkring i mørket. Både gutta i bandet og vi voksne som er med, kjenner spenning og lurer på hvordan det er å holde konsert her.

Det er ganske stille. Vi har nettopp rigget utstyr, og med god hjelp av tre syrere begynner jeg å sette ut stoler, ca. 50, nei, vi trenger nok flere sier de, så vi setter ut flere, kanskje 100.

Lengter hjem

De tre unge mennene er alvorlige og sier ikke stort, men hjelper ivrig til. «Det er fint at dere kommer, det skjer jo så lite her» sier den eldste som kan litt engelsk. «Det skjer så lite for ungdommene». «Hvordan har dere det her», spør jeg og får øyekontakt.

Han svarer ærlig og sier med triste øyne «det er okey». Så rister han litt på hodet og tilføyer at han lengter hjem.

Klokken er 19.30 i speilsalen og konserten skal begynne. Det er kommet fem stykker. Lydsjekk er gjennomført og mikrofoner er på.

Artikkelen fortsetter under videoen:

Gutta som dannet band og like godt meldte seg på Norske talenter.

 

En mor (Mama) og to sønner setter seg ved siden av meg og smiler forventningsfullt. De tre afghanske guttene vi snakket med på utsiden da vi kom, er på plass. De sitter klare med mobilene sine, snakker med noen og gjør seg klare til å filme. Akkurat nå er vi litt usikre på om vi bare skal begynne konserten. Vi fleiper litt med at vi får åpne vinduene og spille høyt, eller at vi må stikke ut for å «piske» noen inn.

Så kommer det noen flere unge gutter som jeg tror noen har ringt etter. Mama, som sitter ved siden av meg sier «jalla, jalla», peker, vinker og nikker. Jeg tror hun mener at det kommer flere?

Gir alt et publikum kan gi

Jeg blir rørt til tårer av den gleden disse menneskene viser under konserten. Disse menneskene som flykter hit fordi de ikke har det bra der de kommer fra. Derfor må de bo på asylmottak. Disse menneskene gir alt et publikum kan gi. De er på konsert. De klapper, plystrer, smiler og ler. De synger med fra første stund.

Alle menneskene som er i rommet, snakker med hverandre gjennom musikken. Vi er «in concert», og gutta i The Stardust stråler om kapp med de andre.

Stemning i taket

Jeg ser utover det inspirerende publikummet. Afghanere, syrere, tyrkere, somaliere, irakere og sikker flere nasjonaliteter. Nå får jeg en følelse av at de glemmer det triste og vanskelige et øyeblikk.

The Stardust gir alt og spiller seg varme med en blanding av pop og rock, og stemningen er bokstavelig talt oppe i taket.

Barna står på stolene og publikum kommer nærmere og nærmere. Store gutter klatrer opp på ryggen til hverandre for å se bedre. Publikum vil ha mer og under ekstranummeret, «Smells like teen spirit» av Nirvana, tar det helt av.

Kommunikasjonen er helt rå mellom bandet og publikum. De danser og digger, det kunne bare fortsatt, men nå er det slutt.

Det er rørende å se de unge guttene som filmer og vil ta bilde med gutta etter konserten. Bandet er i ekstase og sier «Dette er det beste publikummet vi har møtt». Dette gjør enormt inntrykk på oss.

Vi pakker ned, lokalet er tomt. Med oss har vi en sjelden og sterk opplevelse, men mest av alt en GLEDE.

Takk for at vi fikk besøke transittmottaket! Takk for opplevelsen dere som bor og jobber der ga OSS!

Jeg glemmer ikke samtalen med Mama, hun med de to sønnene, som kun gjennom kroppsspråket fortalte at Baba og den tredje sønnen er igjen i Tyrkia og venter. Bare venter på å få møte familien sin igjen.

Kommentarer til denne saken