Japansk hardingfeleklang

Fra ei rød stue i Haugsbygd trenger lokkende felemusikk ut gjennom ytterveggene.

Send tekst og bilder «

Vi vil gjerne høre om smått og stort som foregår i distriktet. Hjelp oss å være overalt!

Det låter norsk.

Det låter norsk. (Foto: )

DEL

Annonse | Prøv Ringerikes Blad digitalt NÅ: En måned for 99,-

Vel innenfor fyller tradisjonsmusikken rommet, under 300 år gamle takbjelker. Christian Borlaug har tusenvis av timer med fela i spellemannstua på Lo.

Der dominerer ellers treverk, spellemanns-erkjentligheter, feler og instrumentetuier og et digert maleri av Rjukanfossen interiøret. Noen husflidsgjenstander og en potteblomst i vindusposten ved sittegruppa, understreker tradisjonsmiljøet.

Men i et hjørne tårner elektronikk fra vår tid opp; innspillingsremedier til opptak som gjøres på stedet.

Japanske Rio Yamase og Borlaug har truffet hverandre tidligere.

Under samspill sitter de vendt mot hverandre, hun på en stol midt på gulvet og han i den sedvanlige godstolen ved veggen. Det er ikke nødvendig å si så mye. Begge utøverne følger nøye med på det den andres fingre foretar seg på perlemorsprydede felegripebrett.

Sugende samspill

Nå dras det i gang spenstige hallinger og sugende springarer fra trakter lenger vest. Borlaugs fingre er vant med dette.

Et klenodium av ei hardingfele er også vant til å henge med på notene. Yamases vaktsomme blikk og sanseapparat fanger nyansene lynraskt opp og overfører alt til spinkle hender som holder fele og bue i nennsomt.

Etter overraskende kort tid er fingre og buearm i stand til å gjengi tonemønstre og rytmikk som for henne kommer fra den andre siden av jorda.

Feleutøverne smiler bredt og Borlaug drar i gang «Hopparen», nok en halling

Toppmusiker

Rio Yamase er japansk konsertfiolinist. Til vanlig er det et Cremona-instrument som skaper henrykkelse, fra sin posisjon på damens venstre skulder.

– Nei, jeg spiller ikke så mye med orkester. Det går mest i konserter, sammen med en pianist.

Men nå spiller ofte ei norsk hardingfele ei viktig rolle på konsertene.

Behersker kodene

Rio Yamase snakker godt engelsk og behersker noen norske ord også. Har diverse plateinnspillinger bak seg og mye velorganisert omtale på nettet, blant annet på sin egen offisielle webside.

Hun opplever ingen problemer med at hardingfela er en god del forskjellig fra konsertfiolinen; blant annet betydelig mindre.

På spillejobb

– Jeg traff noen venner av Rio Yamase under bryllupspilling på Kleivstua. Så har nok disse vennene fortalt om meg, sier Christian Borlaug.

Etter den nevnte spillejobben kom Borlaug i kontakt med det japanske musikkmiljøet og ble etter hvert invitert til en turne i Japan, i forbindelse med Edvard Griegs hundreårsjubileum.

Dermed har det blitt til at hardingfelemesteren fra Ringerike og den japanske toppfiolinisten har truffet hverandre flere ganger og han har blitt av hennes læremester i klassisk hardingfelespill.

Såpass godt kjent har de to blitt at Christian Borlaug har vært på gjenvisitt i Japan enda en gang.

Interesse i Japan

På sin side har Rio Yamase satt i gang et hardingfeleinstitutt i hjemlandet.

Tiltaket har etter sigende vakt en god del interesse i den oppadstigende sols land og fått en hel del utøvere i gang på det særnorske folkemusikkinstrumentet.

Rio Yamase var tidligere i kontakt med den nå avdøde vestlandsspillemannen Halvard Kvåle, mens han bodde i Oslo-området. Det er Kvåles rolle som hardingfelementor Christian Borlaug har overtatt.

Vestover etterpå

Yamases nylige visitt på Ringerike var hennes første her. Tre dager spilte hun med Borlaug og likte seg godt i den gamle spellemannstua, med, snødekt utsiktslandskap utenfor.

Etter oppholdet i Haug skulle ferden gå videre til Hardanger for å lære slåtter av spelemann Knut Hamre.

Artikkeltags