Intens søken etter en mor

Mona Grenne bestemte seg for å reise til Korea for å lete etter sin biologiske mor. Resultatet ble en historie om håp, savn og skuffelse. Men hun er allikevel fornøyd med oppveksten hos adoptivforeldrene. - Det er nok med en mor, jeg trenger ikke flere, sier hun med ny fred i sjelen.

Mona Grenne bestemte seg for å reise til Korea for å lete etter sin biologiske mor. Resultatet ble en historie om håp, savn og skuffelse. Men hun er allikevel fornøyd med oppveksten hos adoptivforeldrene. - Det er nok med en mor, jeg trenger ikke flere, sier hun med ny fred i sjelen. Foto:

Artikkelen er over 4 år gammel

- Jeg vet egentlig ikke hvem jeg er, sier Mina (Mona Grenne) på urpremieren til «Journey to the east».

DEL

Mona Grenne kom til Norge som adoptivbarn da hun var tre år. Hun ble adoptert av et ektepar i Åsa, og vokste opp der.

Tretti år senere dro Mona, eller Jang Yoon Jin som hun het på adopsjonspapirene, tilbake til Seoul for å søke etter sin biologiske mor. Alt hun hadde, var noen skjøre papirer med navnet hennes på, hvor det sto at hun var flink til å spise ris med skje, var klumsete med byggeklosser, men fikk lett venner og hadde talent for sang.

Reisen ble et sammensurium av kaotiske opplevelser og følelser, og endte med skuffelse. Allikevel forsoner hun seg til slutt med det faktum at adopsjonsbyrået ikke var i stand til å finne hennes biologiske familie.

- Det er nok nå. Det er nok med en mor, jeg trenger ikke flere, konkluderer hun med. Hun har heldigvis en mamma, adoptivmoren, hjemme i Hønefoss.

Mange spørsmål

Stedet er Caféteatret på Grønland i Oslo, en sur høstkveld. Summende forventning rundt scenen som er tett på sitteplassene. Intimt, nakent, og rått, akkurat som budskapet selv.

Forestillingen begynner med en historie, på koreansk. Og en blinddate. Mannen (Per Vidar Anfinnsen) lurer på hvem hun er, men Mina (Mona Grenne) kan ikke svare. For hvem er hun egentlig? Er hun norsk fra Sør-Korea eller sørkoreansk fra Norge? Problemstillingen er tydelig og vekker en bevisstgjøring hos publikum, en klar refleksjon.

Hvor hører man til, hvor kommer man fra? Og hvorfor ble man gitt opp - og gitt bort? Mange spørsmål, men ingen svar.

Identitet

Etter reisen til Korea skrev Mona frenetisk ned hele historien for å sette ord på alt som har skjedd. Dramaturgen Nelly Winterhalder laget manus av Monas rapport. Winterhalder mener stykket har en helt annen dybde når hovedpersonen selv står på scenen, og at hendelsene virkelig har skjedd.

Forestillingen er enkel, men effektfull. Audiovisuelle effekter i form av musikk, film og bilder, samkjørt med en intens dialog mellom to mennesker. Mina mot vennen, mot systemet, mot byråkratiet, mot det ukjente. De bruker salen, baren og publikum.

Stemningen fanger fortvilelse, frustrasjon, drømmer og lengsler, og vi fornemmer det stumme skriket som sitter fast i halsen til hovedpersonen - hvem er jeg? Hvem er du - mor?

På et tidspunkt deles det ut masker med bilde av Mona til publikum. de mangler øyne. Dette er synet som møter Mina der hun står på scenen og leter etter svar. Det eneste hun får tilbake er tomhet, ukjente stirrende øyne som gjemmer seg bak taushet. Symbolikken er sterk og klar.

Samspilt og dynamisk

Forestillingen setter også søkelyset på hvordan det må være i den andre enden, enten det var sosiale eller økonomiske forhold som førte til at du måtte oppgi barnet ditt.

Skuespiller Mona Grenne byr på en svært personlig skildring som gjennom dynamisk samspill, morsomme poeng og svært realistisk innlevelse, inviterer publikum inn i hennes verden og plasserer dem brutalt i hennes sko. Forestillingen vises på Caféteatret, Nordic Black Theatre, på Grønland i Oslo, fram til 27. september.

Send tekst og bilder «

Vi vil gjerne høre om smått og stort som foregår i distriktet. Hjelp oss å være overalt!

Artikkeltags