– Hun er sin egen verste fiende... Akkurat slik beskrev hønefossingen Stein Aabø Gerd-Liv Valla i 2007.

Hun svarte aldri på tiltale, selv om Dagbladets politiske kommentator fortsatte side 3-kommentaren med «Noen lederegenskaper stenger for selvinnsikten».

For han har vært temmelig krass, mannen med lang journalistiskpolitisk fartstid, både i Stortingets korridorer og i Dagbladets spalter.

Og det har det blitt bok av. Nå. En samling politiske kommentar-tilbakeblikk. Hentet ut av Dagbladets arkiver.

Angrer ikke

– Jeg angrer ikke på noen skrevne setninger og vinklinger, sier den nå selvpensjonerte skribenten.

Og legger til:

– Alt har stått på trykk før.

Politikere og maktmennesker er omtalt, vurdert og karakterisert. Det er også organisasjonenes betydelige innflytelse i norsk politikk, i likhet med deres profilerte ledere.

Derfor altså, en helt uunngåelig kronikk om Gerd-Liv Valla i 2007, da hun valgte å trekke seg som LO-leder etter den såkalte Valla/Yssen-saken.

Brev til Jagland

Og brev til Jagland i 2002. Da han hadde lånt hytta til NHO-president Jens Ulltveit- Moe i vinterferien. Aabø spør hva slags signaler han sendte ut med det og skriver:

«Kjære Thorbjørn, tenk om du i går hadde våknet litt før kona i den enkle koia du hadde fått lånt av en svoger i skogvokterlaget ... Men du gjorde ikke det, Thorbjørn. Du våknet sikkert med tanker om hva Dagbladet hadde laget av faenskap av at du nå lånte NHO-president Jens Ulltveit-Moes velutstyrte hytte på Geilo ... og avslutter med «Jeg vet ikke, jeg, Thorbjørn. Det er ikke lett å bli klok på deg. Og det er ikke lett å bli klok på Arbeiderpartiet. Det er sikkert ikke lett å være Ap-leder, men det er slett ikke lett å være velger heller.»

Jagland er fortsatt aktuell. Og vil ikke kommentere om han har spist kaviar. Det kunne nok Aabø likt å mene noe om.

 

Nøytral

Ingen vet hva Stein Aabø stemmer. Eller har stemt. Selv om Kristin Clemet nok mente å vite svaret. Og ingen kan beskylde ham for å ha skrevet sine kronikker med påholden penn.

– I usignerte lederartikler holdt jeg meg naturligvis til avisas policy og avdelingens gjennomdrøftede standpunkter. I de signerte, personlige kommentarene opplevde jeg stor frihet til å formulere meg som jeg ville, sier han.

– Og, som min fremste læremester og mentor i faget, Gudleiv Forr, ofte sa, med et skjevt smil, da han gjennomgikk mine manus: «Det kunne vært skrevet annerledes, men ikke bedre.»

Tanker i dusjen

Hvordan han kom på innhold og emner og vinklinger til sine drøyt 40 kommentarer i avisspaltene i året?

– Vel, en tanke som oppsto over avisene ved frokostbordet eller i dusjen om morgenen ble ofte utviklet til en idé som kunne presenteres for kollegene og, hvis godkjent, så skrevet i full fart. Artiklene kom i avisa slik de var skrevet og tenkt, sier Aabø, – og ingen tuklet med stoffet eller titlene.

Det har blitt en politisk minnebok. Samlet på drøyt 400 sider. Med skråblikk og på-blikk til det meste. Og han ser i ettertid at mye av det han har tenkt og kronikert fortsatt har nåtidens aktualitet, uten at han skal påberope seg å være synsk.

Som boligmarkedets vanskelige trappetrinn for unge i Oslo. Som framdriften av Ringeriksbanen, der tidligere ordfører Kolbjørn Kværum fikk spille en viktig rolle i kronikken i 2012 om «Ringeriksbanens fart». Og med Aabøs hellige overbevisning om at det er riktigere å bygge Ringeriksbanen enn å la det være.

Hønefoss som bakteppe

– Hønefoss er på mange måter mitt bakteppe. Med inspirasjon fra oppvekst, samfunnet der som bakgrunn. I det jeg skriver, sier han.

Og i kronikkene hans handler det om sorteringssamfunnet i skolene. Om sykehusutbygging. Om pensjonsreformer. Om Jens og om Jonas og Thorbjørn og Sigbjørn og Siv og Carl I. og Erna.

I passelige doser i årene mellom 1999 og 2015. Egnet for tilbakeblikk og gjenkjennende nikk og forståelse for hvorfor ting faktisk er blitt som de er og var som de var den gangen.

Treffende

Kronikker med fengende titler og innbydende ingresser: Som denne:

Partiet som lekte med ilden

– Det er ikke gitt at den som leker med ilden, stifter en brann. Men faren for å brenne seg og andre er overhengende.

skriver Stein Aabø om Frps oppnøring av fremmedfrykt for å skaffe seg stemmer. I 2011.

Og denne:

Det tar @v nå.

Hva som enn måtte skje med mobilbiten i Telenor/Telia, massene er i ferd med å ta IT-leketøyene i bruk. Det vil forme vårt samfunn og omforme våre liv.

Og det hadde nok Aabø rett i, i 1999.

Skrivekraft

Han skriver ikke kronikker lenger. Ikke i Dagbladet. Han er pensjonist. Men ikke u-aktiv. Han har tidligere gitt ut bok med utdrag fra egne petiter. Nå låner han skrivekraft til andre.

Boka med arbeidstittel «Bølgebryteren» kommer antakelig ut i april og er en beskrivelse av hva trepartsinstitusjonen bak «Senter for Seniorpolitikk» mener om den saken. I et forsøk på å fremme og forbedre samfunnets holdninger til seniorarbeidstakere.

– Tittelen gjenspeiler et håp om at nye og riktigere holdninger til eldre arbeidstakere skal bryte mot eldrebølgen, sier Aabø.

Så har han også noe på gang for Mattilsynet. Og pennen brukes også med artikler for UNIO. Der han har skrevet om kunnskapssamfunnets utilsiktede bivirkninger.

Men han har sluttet å mene så mye. Og er forsiktig med å mene mye kontroversielt. Det er lenge siden han omtalte Gerd-Liv Valla som sin egen verste fiende og EU som Dyret i åpenbaringen.

Mer på hjertet

Men, når vi lokker ham litt ut på meningsytringenes uimotståelige fag her på hytta i høstfarger i Loreåsen, aner vi en viss dragning mot å mene litt mer. Fremdeles.

Kanskje han skulle blogge?

For naboen var akkurat innom og fikk signert boka med denne hilsningen: – Disse tekstene får tåka over Steinsfjorden til å lette ...

Og det kan han nok ha rett i.