Det verserer til dels varierende forestillinger om motstandsaktiviteten i Vassfaret under okkupasjonen under 2. Verdenskrig. Det er derfor et behov for å beskrive realiteter omkring dette satt inn i et større perspektiv.

Navnet Vassfaret i 2. verdenskrigsammenheng er kjent ene og alene på grunn av at området dannet en av fire underbaser i den såkalte BASE ELG. Her var også basens hovedkvarter.

De tre andre elementene  (underbasene) lå henholdsvis i området mellom Begnadalen og Randsfjorden, i Ådalsfjellene mellom Sperillen og Strømsoddbygda og i skog- og fjelltraktene mellom Nesbyen og Eggedal.

Plass innenfor de alliertes krigsplanlegging

Dette var et eksempel på en baseoperasjon som var initiert av de alliertes overkommando. De norske eksilmyndighetene var i januar 1944 blitt invitert til å delta i planleggingsarbeid under RANKIN, Case C.

Ådølingen, major Paul M. Strande, etter krigen general (1912 – 2008) ble av Forsvarets Overkommando våren 1944 bedt om å lede arbeidet med å planlegge baser inne i det okkuperte sørlige Norge.

Strande opplyser i sin bok «Fallskjermer over Vassfaret» fra 1977 at han også ba om å få lede den ene av basene nemlig ELG, hvilket han fikk tillatelse til. (To kartskisser: Alle basene i Sør-Norge og Base ELG sine underbaser).

RANKIN

RANKIN var kodebetegnelsen på operasjonsplanlegging med tanke på ulike alternativer der det kunne oppstå rask endring i Tysklands vilje og evne til å fortsette krigføringen.

Dette til forskjell fra planlegginga rundt OVERLORD, en fullskalainvasjon av Vest-Europa (Norge ikke omfattet) for å slå Tyskland militært (betingelsesløs kapitulasjon). RANKIN, Case A forutsatte muligheten av en «sterk svekkelse av kraften og moralen hos de tyske væpnede styrker». Rankin, Case B forutsatte tilbaketrekning fra noen av de besatte områder som f. eks. Norge.

RANKIN Case C var planlegginga med tanke på situasjonen ved en plutselig tysk overgivelse eller i det minste opphør av organisert motstand fra tysk side.

BASE ELG var altså blitt til under RANKIN, Case C, der de fra alliert side mente at det måtte etableres et troverdig militært apparat som måtte stå klart til å overta umiddelbart ved en eventuell tysk overgivelse.

BASE ELG

BASE ELG var plassert innenfor Milorgdistrikt nr 14 som omfattet Vestoppland (14.3) og store deler av Buskerud og litt av nordre Vestfold (14.1 og 14.2.).

 Milorg var betegnelsen på den militære delen av den organiserte motstandsbevegelsen operativt underlagt Forsvarets Overkommando i London.

Baselederen major Strande fikk også av Forsvarets Overkommando uttrykkelig tildelt den operative kommandoen over hele Milorgdistrikt 14. Dette ble ytterligere presisert i ei egen avtale med Heimefrontens Sentralledelse (SL) inngått 14.1.1945 (på Sokna) om et klarest mulig skille mellom militært og ikke-militært ansvarsområde.

Der ble også bestemt at sjefen for 14.2 Oskar Hasselknippe  (1911 – 2001) - «Hermandsen» -  skulle tiltre som operativ nestkommanderende for distrikt 14.

Alt dette understreker at Milorgdistrikt 14 og BASE ELG var to sider av samme sak, og med Ringerike som strategisk kjerneområde.

Milorg er ofte også blitt benevnt som «Heimestyrkene» eller «HS». (Kopi av dikt av Elling Solheim 1905 - 1971).

Langt unna okkupantene

BASE ELG var nøye utvalgt på grunn av beliggenhet lengst mulig unna den tyske okkupasjonsmaktens politiorganer og større militærkonsentrasjoner.

Hovedformålet med BASE ELG var at det der skulle drives øvelse og opplæring av ledende personell til hele området innenfor Milorg 14 sine tre distrikter.

 I tillegg skulle det leveres våpen og materiell luftvegen til Milorg via BASE ELG. Den første kursvirksomheten kom i gang tidlig i januar 1945 ved et tre ukers kurs i Vassfaret som omfattet ca 60 mann fra hele stordistriktet 14. Hovedstyrken av instruktører var folk fra Kompani Linge.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Det er opplyst at ved krigens slutt befant det seg 101 KpL-karer i Norge. En stor andel av disse må ha vært engasjert i Milorgs tre 14-distrikter, uten at jeg vil driste meg til å antyde et eksakt tall. Milorg var forut for dette i løpet av 1944 i disse distriktene blitt bygget betydelig ut.

Denne oppbygginga var preget av stor forsiktighet basert på de tragiske erfaringene fra Milorgs første par- tre år. I den første fasen hadde de impliserte blant annet gjort seg for sårbare for opprulling ved å ha hatt kontakt med for mange andre motstandsfolk.

Fra det første kurset ble holdt i Vassfaret januar 1945 til krigens slutt hadde flere hundre mann vært på kurs i en av de fire underbasene av ELG. Således stod Milorg distrikt 14 fram ved frigjøringa som den enheten innen Milorg med størst og best trenet ledelsesapparat i Norge. De var også best utstyrt takket være de omfattende flyslippleveransene.

Spesialoperasjonen BASE ELG var med frigjøringa 8. mai 1945 automatisk fullført.

Vassfaret

For å belyse posisjonen til Valdres i den store sammenhengen gjengir jeg noen sitater fra Strande sin bok : «Linge-karen Bjarne Holt-Larsen («Håkon») hadde sommeren 1944 instruert over hele Valdres.» «Valdres-avsnittet var antakelig det best sammentømrede og best instruerte Milorg-avsnittet på hele Østlandet.»

 «Det ville bli særlig viktig å ha god kontakt med ham, for det var i «hans område», på fjellpartiet nord for selve Vassfardalføret, at vi øremerket de viktigste slipplassene.»

Om situasjonen slik den var når frigjøringa nærmet seg fullbyrdelse:  «Holt-Larsen..hadde fått organisasjonen i Valdres så «security-minded» at vi ikke fant det noe betenkelig å la ham få tilskudd av våpen utover det han selv hadde, slik at alt personell i 14.3.1 (ca. 400 mann) hadde våpen før krigen var slutt.

Jeg tviler på om noe annet avsnitt innen Milorg var bedre utstyrt og øvet for kamp enn Valdres, da krigen var over.»

Paul M. Strande skildrer hvordan arbeidet med flyslippene kunne arte seg side 60: «Det var imidlertid et umenneskelig slit å slepe disse beholderne lange veger, som ofte var fra slipplassen ned i granskogen der vi kunne bygge hytter.»

 Den nærmeste lokalenheten av Milorg inntil Vassfaret var Hedalstroppen på ca 40 mann.

Som følge av den konsentrerte slippaktiviteten tett innpå ble da også arbeidet med å ta imot og ta vare på våpen og annet materiell deres «spesialitet» fra høsten 1944 til frigjøringa. Dette var karer som stort sett var vant til hardt kroppsarbeid helt siden de hadde vært smågutter så de alliertes overkommando hadde plukket ut rette stedet!

Strande legger for øvrig i sin bok stor vekt på hvor avgjørende viktig det var at de fikk proviantforsyninger fra de tilstøtende sivile lokalsamfunn.

Razziaer og sluttfasen

Igjen lar jeg Strande selv komme til orde gjennom sin bok: « Alt gikk bra hele vinteren helt til ut i april.

Vi var nå kommet i krigens siste slipperiode. 

Tyskerne og deres «norske» nazilakeier begynte å bli noe mer aktive. Inn i selve baseområdene våget de seg sjelden, men de foretok med jevne mellomrom mindre razziaer mot de mer spredte lagene som ikke hadde noen gjensidig beskyttelse.

Heller ikke hadde disse lagene så godt meldingssystem.»

Underbasen i Vassfaret slapp lettest fra razziaene av de fire underbasene, og unngikk dem stort sett.

Det alvorligste tilfellet i hele BASE ELG skjedde 26. april 1945 ved at ei større avdeling fra SS (herunder Gestapo) gikk til angrep på ei gruppe bestående av ca 100 mann inne til et befalskurs ved Haglebu lengst nord i Eggedal.

Den norske Milorgstyrken fra 14.1 rakk å reorganisere seg til forsvarskamp, og den tyske styrken trakk seg tilbake med betydelige tap.

Tronstad og Operasjon Sunshine

Den kjente forsvarsanalytikeren John Berg har sendt meg følgende interessante opplysninger som bidrar til å forstå situasjonen mot slutten av krigen ennå bedre:

«Leif Tronstad lå vinteren 1944/45 i fjellene med Operasjon Sunshine, bygget på styrkene til Milorg D16. Etter at Tronstad var falt, overtok Jens Anton Poulsson (under tungtvannsabotasjen sjef for forpartiet Grouse) kommandoen. Oppdraget var å beskytte Telemarksindustrien hvis tyskerne prøvde å ødelegge den ved krigsslutt (Herunder Nore Kraftverk, den gang Norges største, kloss inntil Nordre Eggedal. Min anm.).

Da Elg kom i kamp, beordret Poulsson det ene av Sunshines tre Avsnitt, Avsnitt 16.1 Starlight under kommando av hans nestkommanderende fra Grouse, Arne Kjelstrup, til å gjøre klar til å rykke til unnsetning for Elg. Kampene sluttet imidlertid før dette ble nødvendig.

Sånn var holdningen blant de beste av Milorg-sjefene på skauen og i fjellet.»

Sviende nederlag

Nå vet vi at mindre enn to uker etter at SS (herunder Gestapo) hadde lidd dette sviende nederlaget etter sitt angrep på BASE ELG, så gjorde Wehrmacht i Norge i forståelse med Eisenhower kort prosess med SS, dette nazistiske terrororganet framfor noe.

De to fremste maktpersonene i terrorrapparatet Josef Terboven og Wilhelm Rediess tok den 8. mai 1945 - med presis logikk - sine egne liv.

Etterord

Paul M. Strande skriver i forordet til sin bok fra 1977 at han håper boka ville bidra til at den yngre generasjon vil fatte mer interesse for det vårt land opplevde i 1940-45. Derigjennom vil de kanskje få en bedre forståelse for at vi må holde vårt forsvar i orden for å unngå en ny krig.

På midten av 1970-tallet fortalte min mor at hun hadde vært på et meget informativt seminar i regi av «Folk og Forsvar».

Dette organet har som kjent beskjeftiget seg med totalforsvarets rolle, og min mor møtte i kraft av et langvarig engasjement i husmororganisasjonen.

Hun hadde hørt et foredrag på seminaret som hadde gjort inntrykk . En høgere offiser som for anledningen representerte den militære delen av totalforsvaret hadde stått for dette. Jeg skjønte at denne personen må ha vært et menneske utenom det vanlige.

Budskapet han på en så god måte hadde formidlet var at vi har ingen særlig grunn til å være redde så lenge vi er ansvarsbevisste og sørger for å hindre at det oppstår tomrom på og rundt vårt territorium.

Offiseren som formidlet dette stadig så gyldige budskap var Hugo Munthe-Kaas (1922 – 2012), identisk med den fordums «Birger Stål» sjef for underbasen av ELG i Buvassfaret øst for Begnadalen.

Lærdommen av alt dette ? Mon tro at vi ikke står oss på noe større respekt for at militærfaget også er et fag. Dette faget er av livsviktig betydning for at vi skal bevare vår fred og frihet.

«Old soldiers never die, they just fade away.»