DRAMMEN: Siv Gunhild Waldelands nylige beskrivelse av seg selv som petimeter viser seg snart å være totalt overflødig.

Med kjappe bevegelser brettes rosa silkepapir rundt et par mørkeblå-jeans og en kjærlighet på pinne sirlig dandert på toppen, før hun med presisjon klistrer på hjertet med Olajeans-logoen og putter det hele i en pose. Til glede for en ventende nettbutikk-kunde.

Den rosa silkepapir-pakken passer perfekt inn i den firkantede posen.

– Her pakker vi i rosa papir og kjærlighet. «The devil is in the details,» er det ikke sånn? smiler jeans-gründeren til Drammens Tidende.

I 2018 hoppet hun i det og lanserte sitt eget buksemerke med klassiske jeans for norske kvinner. De første modellene bar navnene Suzanne, Ruth, Merethe og Therese.

– Dette er damer som på en eller annen måte har inspirert meg som designer, fortalte Waldeland og beskrev buksene som klassiske og «rene.»

Fem år etter lever både Olajeans, Suzanne, Ruth, Merethe og Therese i beste velgående og Waldeland har både doblet omsetningen og snudd underskudd til overskudd. I 2021 solgte hun olabukser til i overkant av to millioner kroner.

– I 2022 går vi nå mot tre millioner i omsetning, smiler hun.

Waldeland har imidlertid ikke bare smilt de siste årene.

Tvilte på seg selv

Da gründeren, som er fra Hønefoss, lanserte Olajeans i 2018 hadde hun planene klare for selskapets vei videre. Hun fikk en flying start med blant annet Ferner Jacobsen i Oslo som butikk-kunde. Så kom koronaen og en kolleksjon som ikke helt traff.

Da kom tvilen.

– Jeg begynte jo å lure på om dette er liv laga. Om jeg kunne fortsette, innrømmer hun.

Heldigvis hadde Waldeland personer rundt seg som så lysere på fremtiden enn hun selv gjorde akkurat da. De klarte å få hodet hennes tilbake på sporet. I ettertid er hun veldig takknemlig for drahjelpen.

– Nå tenker jeg at jeg er veldig glad for at jeg ikke ga opp. Jeg ble veldig god på å kutte kostnader i tillegg til å tørre å stå i det, sier hun om korona-årene.

Waldeland trenger ikke et øyeblikks betenkningstid når hun blir spurt hvem som er hennes viktigste støttespiller:

– Det er absolutt min mann. Vi sparrer mye med hverandre om business og han har vært en god partner og sparringpartner, sier hun.

– Jeg har lært mye av ham.

Ingenting overlates til tilfeldighetene

I dag drifter Waldeland eget lager fra Kobbervikdalen i Drammen, inkludert pakke ut bukser og sende videre til kunder, i tillegg til å jobbe fram nye Olajeans- modeller – fra tegning av lommer, kommunikasjon med fabrikk, vareprøver fram og tilbake, til ferdig produkt klar for butikk.

Selv om modellene heter det samme og i utgangspunktet også er de samme, har de blitt «pusset på» og forbedret underveis. Waldeland tror det er flere årsaker til at hun har lykkes så godt med olabuksene sine. En ting er sikkert; lite om ingenting er overlatt til tilfeldighetene her.

– Jeg er veldig streng med kvaliteten på stoffene vi bruker. Selv om prisene har gått opp, så firer jeg ikke på det. Vi bruker stoff som holder på formen, i tillegg til at de er komfortable å ha på seg. Og så er jeg et petimeter på baklommene, sier hun og ler.

Hun tar en kjapp tur innom en av hyllene på lageret og legger et par Suzanne på bordet:

– De må ikke sitte for langt fra hverandre, sier hun og peker på lommene.

– Og så er det viktig med riktig vinkel. De må være flatterende for rumpa. Rumpa er jo det første vi damer ser på når vi prøver en ny bukse, ler hun.


En ukes ferie – med pc

Waldelands visjon er klar også når det kommer til selve forretningsideen: Olajeans skal ikke ha mange kolleksjoner og ulike modeller som endres fra år til år – eller sesong til sesong. De skal ha et basisutvalg i modeller som kan suppleres og har to kolleksjoner i året.

– Tanken vår har hele tiden vært å bygge god passform og modeller som man ønsker seg i flere farger. Det er det beste, både for oss, butikkene og miljøet, sier hun.

Akkurat nå er det litt roligere dager på lageret i Kobbervikdalen. Waldeland har nettopp ferdigstilt høstleveransen av bukser fra fabrikk. De blir sendt påfølgende morgen.

– Så nå tar jeg en ukes ferie mens de er på vei, smiler hun.

– Men jeg tar med pc-en. Den er alltid med.