Ina Maria Finnerud: Plaster på såret eller salt i såret?

Ina Maria Finnerud skriver om at det skal lages film om 22. juli 2011.

Ina Maria Finnerud skriver om at det skal lages film om 22. juli 2011. Foto:

Artikkelen er over 2 år gammel

En film om 22. juli kan bli en enorm suksess eller en total fiasko. Les skribent Ina sine tanker rundt det å lage en film om terrorangrepet som rammet vårt lille land, og region.

DEL

Puls-kommentarFor enhver som de siste ukene har lest diverse nasjonale aviser har fått med seg, har streaming-giganten Netflix skaffet seg rettighetene til den kommende filmen om 22. juli angrepene, og om deres lite omtalte prøvespilling på en øy utenfor Nøtterøy. Oi? Du visste kanskje ikke engang at det skulle lages en film? Vel, det skal det.

Ambisiøst? Absolutt. Vann over hodet? Muligens.

Filmen har, ikke uventet, skapt mye oppstyr i media, og begge parter lader geværene på hver sin side. En ting er derimot klinkende klart: Film blir det.

Så hvorfor ikke om Utøya? Det har blitt laget film om andre terrorhandlinger før?

Jeg tror denne filmproduksjonen rett og slett rører ved noe innerst i hjerterota til oss nordmenn, ved en av våre vedtatte sannheter. Den mentaliteten som bygger på at vi sitter her i Norge, på vår høye hest, der ingen kan såre oss, og krig og sult og elendighet og sånn, det er noe som skjer på filmer og i Midtøsten. 22. juli 2011 ble vi brått revet ut av denne illusjonen av en virkelighet, og «lille Norge» ble angrepet. For dette ble ikke bare opplevd som et angrep på regjeringen eller bare på AUF-ungdommene på Utøya. Dette var et direkte angrep på Norge som nasjon, og mot alle de verdier, tradisjoner og samfunnsstrukturer som vi kjenner og elsker.

Trolig er folk lei. Lei og slitne av 22. juli og den atmosfæren og alvoret denne skjebnesvangre dagen bærer med seg. Allikevel er det bra at vi blir minnet på dette. Det at selv vi i den rike, demokratiske velferdsstaten Norge, er like sårbare som hvilket som helst land når det kommer til slike hendelser. På den andre siden er det også viktig å få med seg hvordan vi taklet denne krisen som rammet oss.

Det at vi svarte hatet med kjærlighet, istedenfor gjensidig hat.

Noe annet som er essensielt for at filmen skal virke for sin hensikt, er at budskapet og selve grunnen og motivet til gjerningsmannen kommer godt fram. At dette angrepet ikke bare var et tilfeldig angrep. Dette var faktisk et angrep på en av samfunnets mest sårbare grupper, nemlig ungdommen. Dette var også ungdom som bare ønsket å jobbe mot en bedre framtid. Politisk aktive unge mennesker, oppegående, samfunnsengasjerte, reflekterte og initiativrike, som sto sammen om en drøm om et bedre Norge og en bedre verden. Hva er vel vakrere enn det?

Derfor kan dette være en god måte for folk å få foreviget og bevare minnet om denne hendelsen på en ordentlig måte, fordi det er det ikke noe tvil om; Utøya kan aldri glemmes, og vil nok ikke det heller. Det som derimot kan være en utfordring er det kommersielle aspektet, og følelsen av at man bruker andres smerte og tap til å lage en spillefilm for å skvise penger ut av folk.

Som holeværing selv, så har jeg store forhåpninger, og jeg tror at denne filmen enten blir en enorm suksess eller en total fiasko, fordi det er ikke rom for noe slingringsrom når det kommer til dette. Et av de såreste, dypeste sporene i vår samtid, i vårt lille land.

Derfor ligger en hel nasjons byrde, som kanskje trykker litt ekstra herfra, på filmskapernes skuldre.

Så lenge de klarer å fange essensen av ikke bare brutaliteten, urettferdigheten og elendigheten, men også av solidariteten, samholdet og medmenneskeligheten som kom i etterkant, tror jeg nok at de kan klare å strekke tærne så de så vidt får puste over vann, men det bare så vidt.

LES OGSÅ:

Splittede meninger om 22. juli- film

Artikkeltags