Ett lite hjertesukk fra en forelder med en ungdom i hus som snart gir opp. Etter utallige søknader står man fortsatt uten jobb. Ikke engang ett intervju.

Er det virkelig sånn her på Ringerike at eneste mulighet for å få seg jobb som ungdom/18 åring er å kjenne noen fra nabolaget, eller være nevøen til, eller være sønnen til han borti gata som kjenner han som er butikksjef? Eller noe i den duren?

I det siste har det blitt lyst noen få stillinger. Disse forsvant vel så vidt jeg vet, til studenter utenbys fra, men som da går på skole her en tidsbegrenset periode.

Ut av dette forstår jeg det slik at våre ungdommer rett og slik ikke er gode nok, ev. så handler det om å slippe å bruke tid på å lære opp en lokal 18 åring da en på 21 år kanskje kan litt allerede. Så istedenfor å lære opp våre egne, som kanskje kan bli en reel ressurs for butikken tar man snarveien.

Hvorfor tar dere i hvert fall ikke en prat med de i stede for å avfeie dem med en diskanalyse via nettet? Trist at personlige egenskaper og lokal tilknytning tydeligvis er helt uvesentlig.

Er det noen av dere lokale butikksjefer/daglige ledere e.l. som tar seg litt tid til å tenke igjennom hva dere gjør?

Det er ikke så veldig rart at det danner seg grupperinger med ungdommer som reker rundt i byen. De har jo ikke noe å gjøre! Ingen muligheter til inntekt. Ingen mulighet til å skaffe seg arbeidserfaring. Ingen mulighet til personlig utvikling via arbeid. Ingen mulighet til å kunne finne på noe. De er blakke og frustrerte.

Dette er i grunnen ett glimrende tiltak for å ordne fraflytting av våre egne unge. De er jo nødt til å søke seg bort fra Ringerike for å kunne etablere seg selv. Er det virkelig det vi ønsker? Det skrives jo opp og ned om befolkningsvekst. Ønsker vi å kvitte oss med våre egne for å få plass til innflyttere? Vi er i hvert fall på vei dit.

Jeg for min del notere meg i hvert fall hvilke butikker som gjør det slik og benytter meg heller av de butikkene som gir våre egne unge en sjanse.

Det alle mest skuffende er at man ikke engang får en tilbakemelding på avslag på søknaden sin. Det synes jeg er det minste man kan forvente. Det hadde nemlig vi voksne forventet.