Terningkast 4: 80-tallsfest

Av
Artikkelen er over 9 år gammel

Kommer for sent i gang.

DEL

Vær hjemme selv om du er borte. Lokale nyheter – 5 kr for 5 uker

Filmen som revolusjonerer norsk film? Vel, les anmeldelsen så får du se. Bare så det er klart: denne filmen har jeg gledet meg til helt siden i fjor sommer, da jeg fikk se lengre utdrag fra filmen.

Manuset er skrevet av Tore Renberg, basert på egen bok. Regien er ved spillefilmdebutanten Stian Kristiansen, og allerede hans eksamensfilm "Bakkeflyvere" vitnet etter mitt syn om et spennende talent. "Mannen som elsket Yngve" er nok en film som utspiller seg i oljebyen Stavanger, i likhet med "Detektor" (2000), "Mongoland" (2001), "Alt for Egil" (2004) og "Monstertorsdag" (2004).

"Mannen som elsket Yngve" tar deg med tilbake til 1989, for øvrig året jeg ble født. Jarle Klepp har bra kjæreste, Katrine, og en kul bestevenn, Helge. Ikke nok med dette er han medlem i punkbandet Mattias Rust Band, bare det navnet! Men så får klassen en ny elev, Yngve. Dermed melder usikkerheten seg hos Jarle.

Han er forelsket i både Katrine i tillegg til Yngve. Jarle må finne seg selv i løpet av filmen.

Anslaget starter med en monolog; «Dette er åttitallet. Vi har ikke iPod. Vi hører på drittmusikk og prat om glasnost. Og mobil? Det vet vi faen ikke hva er", sier Jarle og ser rett inn i kamera.

Det fengende og tøffe anslaget sier mye om det vi har i vente. Men det skulle gjerne vært enda mer trøkk, raskere tempo og røffhet fra begynnelsen av. Gjerne litt raskere klipping. Apropos klippingen; den er preget av oppfinnsomme grep. Blant annet hopper filmen litt fram og tilbake i tid. Kristiansen bruker imidlertid for lang tid å etablere hovedkonflikten. Den kommer først når filmen er halvferdig. Til da har handlingen stått stille, selv om filmen ikke har vært direkte kjedelig.

Til tider kan det også virke som filmen forutsetter at du har lest boka, for å få skjønne alt like godt. Og det er først fra og med andre halvdel at filmen virkelig tar seg opp.

Misforstå meg ikke: dette er en god film. Filmen er krydret med mange 80-talls hits. Musikken spiller i grunn en viktig rolle, for musikk blir en måte å vise identiteten sin på i filmen. Lydbildet er preget av gode artister: "Joy Division", "Jokke & Valentinerne, "Nick Cave & The Bad Seeds", "Raga Rockers", "The Cure" og så videre.

Filmens egenkomponerte musikk er av Kaada, og låtene til Mattias Rust Band er skrevet av Geir Zahl fra Kaizers Orchestra.

Musikken i tillegg til den praktfulle scenografien og kostymedesignet, gjør at filmen tar tidskoloritten på kornet. Ja, visuelt sett skårer den veldig høyt. Filmen balanserer også godt mellom humor og alvor. Manuset har sprudlende og tørvittige replikker. Det at filmen også foregår i en tid da alt stod og vippet (Berlinmuren har nettopp falt), er med på å speile usikkerheten hos Jarle, spilt av Rolf Kristian Larsen (hadde en sentral rolle i "Fritt Vilt").

Sammen med Ida Elise Broch (Katrine) og Arthur Berning (Helge) utgjør disse tre fantastiske, overbevisende rollefigurer med utstråling.

Rollen som Yngve er kanskje vel vanskelig for Ole Christoffer Ertvaag. Mens i biroller finner vi erfarne skuespillere. Deriblant Kristoffer Joner i en rolle du sent vil glemme.

"Mannen som elsket Yngve" er ikke en revolusjonerende film, men det var kanskje heller ikke meningen.

Forførerisk var den i alle fall.

Artikkeltags