Gå til sidens hovedinnhold

Kari Løvskogen på drømmetur: – Kili tok pusten fra meg

Artikkelen er over 1 år gammel

Kari Løvskogen fra Ringerike hadde som mål å bestige Kilimanjaro. Det gikk bare nesten. Her er et utdrag fra hennes dagbok fra turen.

Reisebrev

Dagbok fra Kilimanjaro oktober 2019

Å bestige Kilimanjaro har vært min venninne Ingrids drøm lenge, og jeg sier heller ikke nei til å gå over gjerdet der det er høyest, som Erling Kagge sier.

Å bestige et fjell på 5.891 moh. (ifølge Drillo) er jo ingen tur i parken, men vi anser oss for å være i forholdsvis brukbar form, og ifølge pakkelista vi fikk er viljen til å komme på toppen og evnen til å takle utmattelse viktig å ha i sekken. Hakuna matata – ittno problem!

Vi valgte kilimanjaro.no som vår arrangør, som samarbeider med beyondexperiecetz.com i Tanzania. De avlønner sitt team over tariff og bærerne er medlemmer av Kilimanjaro Porters Assistance Project. Vi så bærere på andre team som hadde dårlig utstyr og som spurte oss etter mat.

Vi valgte Machame-ruta, som beskrives som vakker og variert, og som har en ekstra akklimatiseringsdag. Den har ganske høy suksessrate – 70 prosent.

Av de 30.000 som hvert år prøver seg på Kili lykkes halvparten. Jo flere dager turen tar, jo større er sjansen for suksess.

Dagen før turstart

Kort kjøretur fra Kilimanjaro flyplass til Moshi med et stopp underveis. Sjåføren blir tatt i fartskontroll og får 15 dollar i bot. Vet ikke om han godtar bota eller betaler UP’en personlig halve summen; noe som visstnok ikke er helt uvanlig i et land med korrupsjonsproblemer. Mange kontroller langs veiene, forståelig nok.


På lodgen treffer vi vår hovedguide, som er eneste guide fram til første leir, hvor vi vil møte den andre guiden. Hvorfor kommer dere nå, spør han. Vel, vi har jo fulgt med på værmeldinga og vært litt bekymra. Men da vi bestilte turen visste vi bare at det er en liten regntid i november, en større en i mars-mai og at alle tidspunkt utenom dette er anbefalt mht. klima.

LES OGSÅ: Trender som vil prege friluftslivet de neste 10 årene

Alle er overrasket over at regntiden begynte i oktober.

Dag 1

Kort kjøretur til Machame Gate 1.800 moh. Vi må vente mens bagasjen til bærerne veies. Hver bærer kan «bare» bære 20 kg. De skal bære telt (Vi har et eget spisetelt i tillegg til sovetelt; det er et kjøkkentelt og sovetelt til mannskapet på 13), bord og stoler til spiseteltet, mat til alle og kokeutstyr.

Hadde vi bestilt egen do, ville det vært en bærer til. Vi kan overlate 15 kilo hver av vår bagasje til bærerne. I vår egen sekk har vi vann, niste og klær vi trenger i løpet av dagen, det vil si regntøy.

Det er bare oss to på gruppa. Fordelen er at vi får all oppmerksomheten til guidene; ulempen er at det blir færre å prate med. Ikke noe problem det, har turarrangøren sagt, det er mange andre å prate med i leiren.

Vi venter og venter i småregnet. Det er visst kø i innveiinga? Vi syns guiden oppfører seg litt snodig. Endelig får vi klarsignal, men i porten krangler guiden heftig med vaktene. Han er full og nekter dem å sjekke sekken sin! Han får ikke gå og heller ikke vi. Krise!

Men, siden det ikke er ledige guider tilgjengelig, må vi til slutt få gå. Bærerne seler på og vi får sagt vårt første «jambo, jambo»(Hei!) Klokka er halv tre, vi har en 5–6 timers tur foran oss, og det blir mørkt halv sju. Ikke tid til «pole, pole»(sakte, sakte). På plussiden slutter det å regne. Happy days!


Fantastisk regnskog! Guiden henger med og forteller om ting langs stien: små avstikkere til et supermarked eller en internettkafé (steder å tisse) og trebregner. Etter en stund stopper han, og vi tenker at han skal innom supermarkedet, så vi bare går.

Etter et par timer dukker han opp. Trodde ikke dere skulle løpe, sier han. Han henger med, og etter vel fire timer er vi oppe i tussmørket. Kelneren Eriki (setter du til en «i» i swahili får du kjælenavnet) annonserer at trerettersmiddagen er klar.

Middagene består av suppe, en kjøtt- og grønnsakstuing med ris eller pasta og frukt til dessert. Vann kommer fra bekker og kokes.

Tidlig kveld, sparsomt natteliv ute i mørket og ikke så mange varmegrader heller. Vi kryper ned i soveposen.

Bildeserie

Se Karis bilder fra Kilimanjaro-turen

Dag 2

Vekkes halv sju av Eriki som serverer te/kaffe i teltet. Så kommer han med «water to wash» og så er det frokost: havresuppe og omelett med toast. Jeg kjenner at appetitten ikke er helt på topp. Dårlig søvn og tap av appetitt; står vel på lista over tegn på høydesyke? Uansett, det kommer jo til å gå over. Denne ruta har jo en ekstra akklimatiseringsdag. Hakuna matata!

Vår guide forteller at han på grunn av sin «head condition» dessverre må forlate oss. Men nå har Augusti kommet, sammen med Peter. Et lykkens treff; vi kunne ikke fått bedre guider. Kunnskapsrike, hjelpsomme, oppmerksomme og med godt humør. De sier de elsker jobben sin, og det trur jeg på.

Teamet tar en morradans og synger om en problemfri tur videre: Uhuru Peaki -hakuna matata! Terningkast 6.

Dagens rute går til Shira Camp på 3.850. 7 km gjennom storvokst lyng. På hele turen til toppen går man gjennom fire vegetasjonssoner: regnskog, lyngmark/moorland, arktisk ørken og på toppen snø og en isbre som har krympet de siste hundre år, og som antakelig vil være borte om 15 år.

Den store snakkisen blant guider og bærere hele uka er guiden med «head condition». Alle kjenner alle og en slik nyhet sprer seg raskt. Peter sier han sannsynligvis vil få en bot på 2–300 dollar pluss karantene i seks måneder.

Snart kommer tåka og regnet, men vi kan fortsatt glede oss over vakker natur.

Dag 3

Vi våkner i Shira Camp til klarvær! Sola dukker opp litt etter oss og gutta tar sin morgendans.

Vi skal opp til 4.500 moh. som ledd i akklimatiseringen før vi trekker ned til Barranco Camp på 3.900. Walk high, sleep low.
Litt geologi: Kilimanjaro består av tre vulkaner hvor det høyeste punktet Uhuru Peak ligger på sovende Kibo. Peter finner obsidian, og jeg finner rombeporfyr og forteller ham hvor ellers i verden man finner det.

Det begynner å regne, det hagler faktisk opp mot Lava Tower. Vi tenker at hagl er bedre enn regn for en blir ikke våt. Regnponchoen fra sykkeltur i Vietnam er litt kort på ermene. Men skal man klage? Kokken, kelneren og noen bærere har faktisk båret spisetelt og kjøkkentelt opp til 4.500 i stedet for å ta snarveien til neste leir, og lagd varm lunsj til oss!

På veien ned til Barranco slutter det å regne og livet kjennes ikke så verst igjen. Og når vi hører ravnene, vet vi at leiren ikke er langt unna.

Dag 4

Det regner. Vi starter dagen med 300 meter høye Barranco Wall, som krever litt klatring. Hakuna matata, bortsett fra at det blir mye kø på grunn av krøkkete turister. Bærerne skal også helst forbi. Fra toppen går det ned i Karanga Valley (Nøttedalen) før det går opp til Karanga Camp på 3.900.

Les også

Sier nei til sherpaer: – Behold Mørkgonga som den er. Bratt, ulendt, rå og brutal!

Kjenner melkesyra i beina og er fryktelig andpusten i motbakkene.

Vi veksler noen ord når vi går forbi dansker og andre, men det påståtte sosiale samværet med andre turgåere i leiren er sparsomt. Det regner, det er mørkt, det er ikke engang dokø.

Dag 5

Det begynner å bli en del vått utstyr som skal med i bagen. Irriterende at Tanzania har innført forbud mot plastposer.
Det regner. Vi går i arktisk ørken, stein, grus og gresstuster, 4 km, 4 timer opp til Barafu Camp på 4.600. Må stoppe ofte for å få igjen pusten.

LES OGSÅ: Ane (34) er alltid på jakt etter en ny topp

Vi spiser og slapper av i teltet. Må vel konkludere med at akklimatiseringa har gått rett vest. Jeg sover dårlig, har spist for lite, blir fort andpusten, har ødemer som er veldig tydelig i ansiktet. Ingrid har mindre problemer, og sliter ikke like mye som meg i motbakka.

Klokka elleve på kvelden begynner forberedelsene til toppstøtet, 1.300 høydemeter opp. Augusti kommer med hemoksymeteret og måler oksygenmetningen i blodet mitt: 56 prosent. Han sier grensa for å få oksygentilførsel er 50. Det normale for denne høyden er 86. Hjelper nok ikke med ståpåvilje nå.

Så ved midnatt tar Augusti med seg en bærer, Ingrid og oksygenflaska til fjells, mens jeg har dårlig samvittighet for å ha snytt Peteri for Uhuru Peaki.

Lala salama (Sov godt!). Swahili er et vakkert språk.

Dag 6

Regner med at når vi ikke har sett noe til Ingrid & Co, går alt etter planen.

De har flaks med været. Så mye sol at bæreren blir snøblind og Ingrid blir solbrent.

Peter og jeg venter til det begynner å regne før vi starter på turen ned til Mweka Camp på 3.100. En bærer spør Peter om mzungu (den hvite) er vant til regnvær.

Vi passerer to landingsplasser for helikopter og en stasjon med bårer for turister i trøbbel. Trøster meg med at Vegard Ulvang måtte ta helikopteret ned, og at høydesyke rammer tilfeldig og ikke har noe med fysisk form, men med gener å gjøre. Det kunne også vært verre; lunge – og hjerneødem er ikke å spøke med.

Ingrid kommer etter mørkets frambrudd. Hun har skjønt hvordan jeg har det når jeg stadig må stoppe for å få igjen pusten.

Dag 7

10 km gjennom regnskogen til Mweka Gate 1820 moh. Å gå nedover er ikke noe problem. Ødemene går også ned.

Ingrid snakker om at det skal bli godt med en dusj. Jeg gleder meg mest til å SITTE på do. Har jo ikke svetta så mye. Føttene ble vaska dag 5, da vi ble rådet til å bruke joggeskoene i regnværet for at fjellstøvlene skulle være tørre til toppturen.

Kjører til Moshi hvor det er lunsj med sang, taler, geit med bananer og Kilimanjaro-øl. If you can’t climb it, drink it. Matlysta er tilbake! Litt rart at vi wazungu får kniv og gaffel mens de andre spiser med hendene. When in Africa, do as the Africans? Vi har tross alt sittet på huk over det samme hullet i gulvet i en uke. Ingrid får diplom.

Vi informerer alle i teamet om at vi gir dem til sammen 500$ i tips, noe som er forventa. Greiere det enn å lure på hvor mye en skal gi. Ytterst fortjent er det i alle fall. Som en annen turist formulerte det: Neste gang jeg klager over jobben min, minn meg på bærerne på Kili.

På hotellet har vi en hyggelig samtale med sjefen i BeyondExperience Ltd som beklager for ulempen med guiden, og gir oss fri bar resten av kvelden.

Asante sana (Tusen takk) til han og alle i mannskapet og Kili som gjorde turen til en stor opplevelse, på tross av regnvær og høydesyke. Jeg anbefaler absolutt å ta denne turen, helst før kineserne bygger taubane.

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 06:00.