Jeg hadde aldri kunnet tilgi meg selv, hadde hun druknet den sommerdagen i fjor. Men jeg har henne fortsatt. Nå er hun seks år. Skal begynne på skolen til høsten sammen med sin eneggede tvilling. Jeg har fire jenter. Å føle på den grufulle følelsen av at en av dem kunne vært borte får meg til å grøsse på ryggen. For det var på nære nippet. Jeg holdt på å miste en av dem.
Vi var invitert til gode venner på bading og grilling. Ungene koste seg i bassenget. Mange barn. Gode venner i forskjellig alder som alltid passer på hverandre. Men de så det ikke. Hun lagde ikke en lyd. Rett ved siden av dem kjempet hun sin livs kamp.
Vi voksne satt der. Rett ved siden av bassenget. Vi fulgte med. Hadde sørget for at de som ikke kunne svømme hadde flyteutstyr på. Det var latter og vann som sprutet.
Hun kom en tur opp fra bassenget. Ville sitte litt på fanget. Spise litt jordbær og vannmelon. Hun tok av seg det våte badetøyet. Som femåringer flest var hun rask i vendingene og ikke helt enig med seg selv om hun skulle være på land eller i vann.
Så ombestemte hun seg. Hun ville bade likevel. Hun dro på seg badedrakten igjen og løp de tre meterne bort til bassenget og hoppet uti igjen.
Jeg vet ikke hvor lang tid det tok. Noen sekunder kanskje. Idet jeg så ned på de to armringene på plattingen ved siden av meg skjønte jeg det. Hun hadde ikke tatt dem på.
Jeg glemmer aldri de desperate øynene hennes som så på meg da jeg kastet meg mot bassenget.
Der sprellet hun alt hun kunne med bena. Hodet var rett under vannflaten. Øynene var vidåpne og redde.
Det har brent seg fast i meg for alltid. Det var jo mitt ansvar å passe på det kjæreste jeg har. Og der, rett ved siden av oss holdt hun på å forsvinne for godt, uten at noen merket det.
Hun hostet og harket litt. Det gikk bra. I alle fall sånn fysisk. Men hun var redd. Ville ikke bade mer.
Jeg skalv. Tok henne med til en venninne som er lungelege. Ingen skade skjedd. Lungene hørtes fine ut. Men støkket sitter fortsatt i. Den påfølgende natten var fylt av mareritt for den lille kroppen. Flere ganger våknet hun og gispet etter luft og strakk armene i været.
– Jeg prøvde å rope på deg mamma, men det kom ikke lyd, forklarte hun.
Det ble viktig for oss å ufarliggjøre bading så fort som mulig. Heldigvis er hun som fisken i vannet igjen.
Hvorfor forteller jeg dette? Fordi stille drukning skjer. Nå er det sommer og mange barn og voksne er i vannet. En fin sommerdag kan raskt bli ditt livs mareritt. Jeg må fortsatt bort og klemme litt ekstra på min lille når jeg tenker tilbake på sommerkvelden ved bassenget.
Man skal kose seg og bade, men ikke lukke øynene.