Det startet med en flis – og endte i Malawi

Den lille familie i nye omgivelser. Sigurd, Lillian, Idunn og Selmer og familiens «nyervede» hund

Den lille familie i nye omgivelser. Sigurd, Lillian, Idunn og Selmer og familiens «nyervede» hund

Av

For et par uker siden var vi ferdig pakket, kofferten sto klare og reisen til Malawi i Afrika kunne snart begynne. Men så ringer telefonen, et nummer jeg ikke kjente.

DEL

InnsendtFor et par uker siden var jeg ferdig pakket, kofferten sto klare og reisen til Malawi i Afrika kunne snart begynne. Men så ringer telefonen, et nummer jeg ikke kjente.

– Hei Roar, det er’n Bjørn Hamar, når er'e du reiser til Malawi?

Jeg svarte at det bare er timer igjen før avreise.

– Du skjønner, sier Bjørn.

– Dattera vår Lillian jobber på ambassaden i Lilongwe i Malawi, og hun mangler en pinsett. Har du mulighet for å kjøpe med deg en sånn en og ta med nedover til henne? Den ene sønnen hennes har fått flis i foten, og de finner ikke pinsetter i butikkene der nede.

Jeg sa selvfølgelig ja, man forsøker jo etter beste evne og hjelpe der man kan, og dette forsto jeg var en enkel og hyggelig oppgave for kommende tur til området sør for ekvator.

Facebook ble kontaktpunktet

Pinsett ble handlet inn, Facebook ble åpnet og jeg fant Lillian Prestegard og fortalte henne at i løpet av et par dager så kan hun hente en pinsett på hotellet vi skulle bo på i Lilongwe.

Programmet mitt i forbindelse med mobiliseringsreisen til Kirkens Nødhjelp var stramt med mange besøk og mange kilometer i buss fra det ene tiltak til det andre.

Lillian hadde også et par dager med besøk i Zambia så vi klarte ikke å få til noen treff de første dagene. Men pinsetten ble behørig levert i hotellet jeg skulle reise fra, og landdirektøren i Kirkens Nødhjelp skulle hente og bringe til ambassaden. Oppdraget var herved utført og jeg reiste mil etter mil sørover i Malawi med 12 andre nysgjerrige og vitebegjærlige reisende i Kirkens nødhjelps regi.

Facebook og Messenger er gode hjelpere på turer. Har du nett, så er du i kontakt med omverdenen. Slik også med Lillian som kom hjem fra Zambia og inviterte på middag for å hilse på og si takk for hjelpen.

Jeg reiste ikke alene på tur fra Ringeriksregionen, jeg reiste sammen med soknepresten i Haug Lena Rós Matthiasdóttir, soknepresten i Ullerål kirke Nils Christan Skjauff og Hanne Kroknes fra Sentrumskirken.

Vi ble alle invitert, som Lillian formidlet, – er det sambygdinger i Malawi, så må jeg jo hilse på.

Sambygdinger til middagsselskap, Hanne, Nils Christian og Lena sammen med Idunn og Lillian

Sambygdinger til middagsselskap, Hanne, Nils Christian og Lena sammen med Idunn og Lillian Foto:

Hjemme hos førstesekretæren

Jernporten blir åpnet av vakter og lukket igjen bak oss når vi kommer inn i en meget velstelt hage og et stort flott hus. Et hus med tilhørighet til Den norske ambassade er også en representasjonsbolig. I disse omgivelser har Lillian Prestegard og hennes to barn, Selmer 10 år og Sigurd 5 år, hatt tilhold siden midten av august. Her skal de bli i tre år fram i tid, en tid som ble bestemt allerede ved ansettelse.

Vi kom til et veldekket bord hvor Lillians sjåfør og kokk hadde forberedt en tre retters middag. Før vi gikk til bords måtte familiens nye baby, Lykke, få seg en skvett melk. Denne arbeidsoppgaven var tildelt søskenbarnet Idunn Eva Prestegard, som har flyttet fra bankjobb i Bergen og til Malawi i en periode. Nå underviser hun i engelsk på en privat skole. Hun blir hos Lillian og guttene til over jul.

Den nye babyen er en av to geitekillinger som to dager før kom til verden på eiendommen. Ei «arvegeit».

Dessverre ble det slik at geitemor bare ønsket seg en baby og Lykke fikk altså nye foreldre, foreldre som må mate killingen hver andre time døgnet rundt.

Snakken rundt bordet gikk strålende, nysgjerrige sambygdinger som fortalte om mange nye opplevelser etter rundtur i Malawi med besøk på noen av Kirkens nødhjelps aktive hjelpesentre.

Lillian var nysgjerrig på opplevelsene gjestene hadde hatt, Hun fortalte oss at den norske ambassade i Malawi er en bistandsambassade som skal bidra til å øke levestandarden for de mange millioner av mennesker som bor i by og bygd i landet.

I løpet av den korte tiden Lillian har bodd og arbeidet i Lilongwe har hun funnet ut av at Malawi er et enkelt land å bo i som utsendt. Det er lett å forstå menneskene, hun opplever en fredelighet og vennlighet og det er lett å stole på folk flest.

Hun gleder seg til de kommende tre årene sammen med gutta, her nede hvor sola står i senit i flere timer hver dag. Hun gleder seg også til at begge gutta kanskje i løpet av årene får et litt annet perspektiv på verdenen, et annet perspektiv enn det som ses igjennom iPad og mobiltelefoner.

– Både Selmer og Sigurd har forlatt venner og nettverk hjemme i Norge til fordel for nye opplevelser med engelskspråklig skole og nye bekjentskaper. Lilian forteller videre at hun skal sørge for at de opprettholder kontakten med kamerater, familie og nettverk i Oslo. Hun ønsker seg besøk til begge gutta underveis i oppholdet, det er viktig å ikke brenne broer. Vi skal jo hjem igjen om tre år allerede.
Vi lager også fotobok til skolen, til begge klasser, slik at medelever kan følge med på hva Selmer og Sigurd gjør under utenlandsoppholdet i Afrika.

PS! For dere som lurer. Det ble ingen betennelse etter flisens opphold i minstens fot. Flisen er borte og pinsetten er lagt på et lurt sted.

Send tekst og bilder «

Vi vil gjerne høre om smått og stort som foregår i distriktet. Hjelp oss å være overalt!

Artikkeltags