Mange av beslutningene angående disse politikkområder tas på overnasjonalt nivå.

Selvsagt må også Norge slutte seg til internasjonalt konstruktivt samarbeid men samtidig trenger vi politiske ledere som ivaretar det nasjonale og kulturelle fellesskapet som Norge er basert på.

Vi ser i dag, i flere politiske miljøer, en politisk tenkning, som etter manges mening, går for langt i å overføre viktige beslutninger til overnasjonale institusjoner, byråkrater og politiske aksjonister strategisk posisjonert i EU og FN, (Janne H Matlary; nasjonalstat og demokrati).

Overordnede temaer

Av overordnede temaer som våre politiske partier forholder seg til på ulik måte, er miljøpolitikk, eller økologisk tenkning og immigrasjon/innvandring.

Ikke mange i Norge i dag vil benekte behovet for en nytenkning omkring natur, samfunn og teknologi. Holdningsendringen, i retning av en dypere forståelse for menneskets livsfellesskap med naturen og alt liv, er fundamentalt viktig.

Men politiske tiltak må ikke være for radikale, særlig venstresiden, presset av Miljøpartiet, vil avvikle eller drastisk trappe ned, ved tvang/lovgivning, eksisterende industri og tilsvarende subsidiere grønn industri/næringsliv.

Av enda større interesse og viktighet, for mitt partipolitiske valg ved stemmeurnen denne gangen, er immigrasjonspolitikken. En uansvarlig innvandringspolitikk med den etterfølgende demografiske endringen av samfunnet denne vil gi, kan få drastiske og uoversiktlige følger, økonomisk, kulturelt og politisk.

Etniske nordmenn i mindretall

Vi ser i flere av byene på Østlandet at etniske nordmenn kommer i mindretall i bydeler eller områder. Dette er neppe ønsket av et flertall i folket.

På lengre sikt, med tilsvarende utvikling, vil samfunnets indre solidaritet svekkes og motsetningene vil øke. Gitt at mange av de ankomne kommer fra samfunn med en sterkere voldshistorikk, vil også volden tilta, Sveriges utvikling den senere tid kan synliggjøre dette.

Det kan se ut som om rådende tenkemåte i de toneangivende politiske miljøene, er å tone ned det historisk betingede fellesskapet som det norske samfunn var og enda er, til fordel for et nytt postnasjonalt fellesskap som skal bygges på et universelt, abstrakt verdigrunnlag, menneskerettighetene.

Det historisk, nasjonale og etnisk (norsk språk og levemåte) baserte samfunn, som er den basisrealitet vi lever vårt daglige liv innenfor, står i motsetning til denne nye visjonen, hevdes det.

Når Jonas Gard Støre skriver om Det nye norske «VI», (2007), eller når Erna Solberg på en Munchenkonferanse i 2020 uttaler at «nordmenn» ikke, slik mange forstår hennes uttalelser, har fortrinnsrett til eget land og senest nå i vår, når Guri Melby, vår nåværende Kunnskaps og Integreringsministers degraderer historiefagets verdi i skolen, så kan dette leses som uttrykk for denne nye globalistiske og kosmopolitiske motetenkningen.

For meg er det ikke snakk om å gi opp den hjelpen som rike land er forpliktet til, men å omfordele ressursene mot de hjelpetrengendes nærområder.

Slk jeg ser det, virker det som om Sp, Frp og det nyorganiserte Demokratene, blant de realistiske alternativene, best ivaretar behovet for selvstyre og historisk og kulturell kontinuitet, herunder også behovet for en mer restriktiv innvandringspolitikk.

Et paradoks med Sp

Problemet og paradokset med Sp er at de velger samarbeid med Ap og antakelig SV som må regnes som «arkitektene» for en ekspansiv innvandringspolitikk (Terje Tvedt:

Det internasjonale gjennombruddet, 2017), mens Frps utfordring blir å balanserer det folkelige og nasjonale opp mot en prinsipiell liberalisme.

Demokratene kan for noen være et alternativ ved årets valg, men er litt uklare på basisideologi. Den videre valgkampen og forpliktende politiske utspill fram mot valgdagen kan bli avgjørende for stemmevalget for mange.