Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Jo takk, det går helt fint, pleier jeg å svare. «De jæ... svartingene» er intelligente folk som oppfører seg pent. Lang utdannelse har de også.
«Det er vel bare kjeltringer? Du må ha litt av en jobb med å holde styr på disse folkene – det er sikkert mye slåssing? Er de innelåst?»
Slåssing? Kjeltringer? Innelåst? Jøsses! Jeg blir ikke lenger provosert av kommentarene og bruker ikke energi på å slå tilbake. Jeg tier dem i hjel.
Disse menneskene er i fåtall, heldigvis. Ringerike er fullt av mennesker som vil hjelpe til på mottaket. Hver dag. Dette er fantastiske mennesker i alle aldre. Barn, ungdom og pensjonister. Hurra for dem.
Jeg blir stolt når jeg ser lokal norsk ungdom bruke sommerferien til å leke og aktivisere ungene på mottaket. Tenk hvilke forbilder disse ungdommene representerer! Lokal ungdom er de beste ambassadører som ingen kan måle seg med.
Jeg spurte en ung lokal gutt i sommer om hvorfor han valgte å bruke ferien sin på mottaket sammen med Soroptimistene.
– Fordi jeg synes det er kult å være her, svarte 17-åringen.
Stolt av mangfoldet
Det å lede en bedrift som enkelte hater, kan være utfordrende. Flyktninger, asylsøkere og asylpolitikk engasjerer og skaper debatt, og det er bra. Man kan mene mye om asylpolitikk. Personlig har jeg et strengt syn på dette. Jeg er en av dem som synes at regjeringen er på rett vei når det gjelder integrering og det å stille krav.
Jeg synes jeg har en spennende jobb og er stolt av mangfoldet på arbeidsplassen min. Jeg er stolt av den jobben jeg og mine kollegaer gjør. Vi utgjør en forskjell for mange mennesker. Jeg lærer andre mennesker å kjenne hver dag. Jeg utvider horisonten min og får en forståelse for andre jeg ikke visste eksisterte.
LES OGSÅ: Her pleier Pedro Hvalsmoens egen kjøkkenhage
Mange følelser
Jeg møter smil hver dag – smil og takknemlighet over å ha det trygt. Jeg møter også frustrasjon og sinne – folk som syter og klager. Jeg møter syke mennesker og mennesker som snart skal dø. Kan noen tenke seg hvordan det føles? Å dø ensom og langt fra familie?
Jeg har sett mange skjebner som oppleves tett på koppen. Jeg har snakket med barn som har fortalt at de ønsket dø under flukten, kvinnen som måtte flykte fra barna sine fordi hun var ettersøkt av Taliban i hjemlandet, brødre som fikk halshoggingen av sin onkel sendt direkte på mobiltelefon av IS, og barn med skuddskader. Barn med lidelser og redsel.
To enslige mindreårige gutter, uten foreldre, som holdt rundt hverandre med en kosebamse mellom seg. De sov med lyset på om natten. De hadde kun hverandre i hele verden. Dette er skjebner jeg møter i en helt vanlig dag på jobb. Det gir meg et perspektiv på livet.
LES OGSÅ: Endelig fikk Royan og Zena begynne på skolen
Takknemlig
Jeg har lært meg å sette pris på de små tingene. Jeg ser nyhetene med en annen forståelse enn tidligere. Verden har blitt mindre og mer sårbar. Jeg tenker på det hver dag.
Jeg reiser hjem og setter pris på at jeg kan lage middag med familien, gå på ski og legge meg i en varm og trygg seng. Bagateller betyr ikke lenger så mye. Utfordringene eksisterer nesten ikke. Livet er ganske bra – jeg er en av dem som har trukket vinnerloddet. Takk.
Jeg er glad over at jobben har gitt meg så mye. Jeg har ikke forandret meg som menneske, men jeg er mer reflektert og har en større ballast og grunnlag til å forstå andre.
Fasten er over for Tove: – Tøffere enn jeg trodde