Gå til sidens hovedinnhold

Hvor er det blitt av rettssikkerheten til de sårbare? | Inger Johanne Elliott

Artikkelen er over 1 år gammel

– Skal det virkelig være slik i vår velferdsstat, i et av verdens rikeste land, at kommunene skal få lov til å totalt overkjøre de svakeste i samfunnet? spør Inger Johanne Elliott i dette leserinnlegget.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Denne gangen er det Emil Nordgården Moen (22) fra Jevnaker det gjelder. Han har ikke talespråk, og er helt avhengig av tegnspråk for å kunne kommunisere med andre mennesker.

Det er med skrekk og gru jeg leser i Ringerikes Blad om hvordan hjemkommunen Jevnaker behandler denne gutten. Jeg vil karakterisere det som kritikkverdig og diskriminerende behandling av tegnspråkavhengige.

Flere eksempler

Og det finnes flere eksempler: 21 år gamle Alethia sitter i bilen. Tårene strømmer ned. Hun vil ikke være med inn i den nye leiligheten kommunen har sagt hun skal bo i. Hun sier at hun ikke tør å bo her sammen med alle de gamle menneskene:

«Jeg har ingen å prate med. Jeg er så redd», sier hun på tegnspråk til meg, som fortvilet forsøker å trøste. En grusom situasjon for en mor å stå i.

LES OGSÅ:

Les også

Emil (22) møtte ordfører Lafton: – Første gang noen hører på meg

En del kjenner saken fra mediene. I tillegg til at hun er døv, og helt avhengig av tegnspråk, har Alethia en utviklingshemming. Hun har også posttraumatisk lidelse (PTSD) grunnet mange sykehusopphold i tidlige barneår.

I de siste seks årene har hun bodd på internat ved Signo skole- og kompetansesenter for hørselshemmede i Sandefjord. Dette har vært seks gode år, der Alethia har blomstret og fått utvikle seg.

Har et nettverk

For første gang i sitt liv har hun fått venner, følt seg inkludert, vært en del av noe. Hun har hele sitt nettverk der. Nå som Alethia er ferdig med videregående skole, har det blitt bestemt at hun ikke lenger skal få bo på Signo, men skal plasseres i en bolig for demens og psykiatri/rus i hjemkommunen, Søgne!

Der ingen snakker tegnspråk. Ingen forstår henne. Jo da, noen av de ansatte har blitt sendt på kurs, og kan noen basale tegn, men dette er en dråpe i havet sammenlignet med det kommunikasjonsnivået Alethia faktisk trenger. Og hva med venner? Skal hun være dømt til et liv i ensomhet, siden ingen andre jevnaldrende snakker hennes språk?

Det skulle tre år med kamp til, og flere runder, både hos Fylkesmannen, hos Helsedirektoratet og Sivilombudsmannen, og til slutt i kommunestyret, før Alethia endelig fikk et politisk vedtak om permanent opphold på Signo Vivo.

Hvorfor skal en måtte kjempe så hardt, dra inn både advokat og mediene, for å få forsvarlige tjenester for sitt barn med spesielle behov?

En vei å gå

Hva med dem som ikke orker å ta opp kampen? Norge har en vei å gå når det gjelder rettssikkerheten for sine innbyggere med særskilte behov. I likhet med befolkningen for øvrig, har disse menneskene rett til frihet, selvbestemmelse og rettssikkerhet.

Kjernen i rettssikkerhetsbegrepet er et krav om at de avgjørelsene som treffes skal være mest mulig rettferdige og forutsigelige. Domstoler, myndigheter og forvaltning skal opptre på en betryggende måte, og de skal kunne kontrolleres.

Dette oppnås ved at lovverket regulerer hva avgjørelsene kan gå ut på, hvilke kriterier som må være oppfylt, og hvilke framgangsmåter som skal benyttes for å treffe disse. Avgjørelsene skal dermed ha sin grunn i regler, og ikke i makt eller forgodtbefinnende (Gisle & Molven, 2019).

Dessverre ses så altfor ofte eksempler på det motsatte. Alethia ble i aller høyeste grad utsatt for et maktovergrep og manglende mulighet til brukermedvirkning da administrasjonen lenge nektet å gå i dialog med henne. Allerede før de en gang hadde møtt henne, hadde kommunen bestemt seg for å bygge opp et tilbud lokalt.

Brukermedvirkning er forankret i en rekke lovverk, deriblant lov om pasient- og brukerrettigheter, lov om kommunale helse- og omsorgstjenester og lov om arbeids- og velferdsforvaltningen, og er en lovfestet rettighet, ikke noe tjenesteapparatet kan velge å forholde seg til eller ikke!

FN-konvensjonen

Den stadig økende interessen for funksjonshemmedes menneskerettigheter er blant annet et resultat av opprettelsen av FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) i 2006, og Norges ratifisering av denne i 2013.

CRPD blir ofte omtalt som et paradigmeskifte for hvordan vi ser på funksjonshemning, og den gir nye forpliktelser både for norske myndigheter og for dem som jobber med brukergruppen.

Brukermedvirkning står også her sentralt. Spørsmålet er, hvordan viser dette seg egentlig i praksis for oss som står midt oppi kampen i det daglige?

Og så gjentar historien seg: Vi har eksempler både fra Vennesla, fra Harstad og fra Kautokeino, der hjemkommunene desperat tviholdt på sine hørselshemmede beboere, og, med oppholdsprinsippet i sin hule hånd, tenkte at de skulle gjøre det billigere i egen kommune. Men så måtte de alle til slutt innse at de ikke greide å gi forsvarlige tjenester likevel.

Hvorfor skal vi kaste bort verdifull tid, der brukeren i mellomtiden er skadelidende, på å finne ut av at det eneste forsvarlige er å kjøpe tjenester ved Signo Vivo?

Hvorfor må vi absolutt finne opp igjen kruttet på nytt? Det er mennesker med egenverd vi snakker om her, ikke følelsesløse ting! Det må også problematiseres at de som sitter på pengesekken også har definisjonsmakten. De bestemmer selv hva som er «forsvarlige» tjenester. Da er det fattig trøst at en har mulighet til å anke til Fylkesmannen, som sjelden, om i det hele tatt, overprøver kommunens skjønn!

Emils sier klart i fra

Emil Nordgården Moen (22) fra Jevnaker sier klart i fra om at han ønsker seg tilbake til Signo Vivo, der han har bodd i flere år, der han har tegnspråklige venner og kan kommunisere med de rundt seg. Samtaler med pårørende avdekker en stor bekymring for gutten slik situasjonen er i dag, siden ansatte rundt ham ikke snakker adekvat tegnspråk, samt at han ikke har en eneste venn.

Det sier seg selv at når en ikke kan kommunisere, kan en heller ikke trives. Emil sier selv at han savner noen å prate med, at han føler seg ensom og isolert.

Skal det virkelig være slik i vår velferdsstat, i et av verdens rikeste land, at kommunene skal få lov til å totalt overkjøre de svakeste i samfunnet?

Gjelder ikke menneskerettighetene også for disse? Jeg forstår at kommunene ikke har råd til, og heller ikke plikt til, å gi det til enhver tid mest optimale tilbudet til alle som har behov for helse – og omsorgstjenester.

Det er likevel ikke dette det er snakk om i Emils tilfelle. Her handler det om grunnleggende behov for kommunikasjon og livskvalitet. I Fylkesmannens vedtak vedrørende Emils sak, poengterer Fylkesmannen at: « ... det er ikke mulig å bruke økonomi som et moment for å avslå en søknad om tjeneste».

Er det ikke nettopp økonomi som stopper Jevnaker kommune fra å kjøpe disse helt nødvendige tjenestene fra Signo Vivo? I motsatt fall, hva er det da som står i veien?

På tide å våkne, Jevnaker!

Til Jevnaker kommune vil jeg si: Nå er det på tide å våkne! Hvor er det blitt av den sunne fornuften og medmenneskelighet? I sitt avslag formidler Jevnaker kommune at kommunen «er ikke forpliktet til å gi optimale tjenester, men dekke de grunnleggende behov på en forsvarlig og tilstrekkelig måte».

Skal Emil dømmes til et liv i isolasjon som en konsekvens av at kommunen, helt tydelig, ikke ser på kommunikasjon som et grunnleggende behov?

Sett at jeg tar feil, og at kommunen tenker at det å kommunisere med omverdenen er et grunnleggende behov, hvordan vil en da kunne forsvare lange dager på aktivitetssenteret når en ikke får tak i tolk, hvor, ifølge han selv (Johnsen Viksengen, 2019), Emil, setter på øreklokker fordi han synes det er vondt at han ikke kan kommunisere med noen, og enda lengre kvelder hvor Emil ikke har en eneste venn som kommer på besøk, ingen som kan snakke med ham på tegnspråk?

Inger Johanne Elliott
Sykepleier med master i psykisk helsearbeid samt videreutdanning i Recovery/tilfriskningsprosesser. Jobber som miljøterapeut for mennesker med utviklingshemming. Har selv flere barn med spesielle behov. Søgne

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 06:00.