Gå til sidens hovedinnhold

Hvem tar vare på sjelen til Hønefoss? | Erling Okkenhaug

– Hva skjer med småbyen Hønefoss, spør Erling Okkenhaug.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Hønefoss kunne bli en hyggelig småby, men alt peker dessverre i motsatt retning.

I disse dager opplever vi en skjebnetime for den videre utviklingen av Hønefoss. Motearkitekter og utbygger Tronrud prøver nå å få gjennomført sin spektakulære visjon med planer for et høyhus ved byens viktigste ikon, fossen.

Stygt og pent?

Man drøfter stygt og pent, men dette er kun en samtale om volumer og spekulasjon.

LES OGSÅ: Ja til byfornying, nei til høyhus!


Hva skjer med småbyen Hønefoss?

De fleste norske byer og tettsteder er truet av byggeprosjekter som ikke bare er store og ruvende og sprenger den etablerte målestokk, men som også er fremmede i sine uttrykk.

Utbyggere og folkevalgte

Det hender ofte i et lokalsamfunn at det lanseres prosjekter i regi av en allianse mellom utbyggere og folkevalgte, hvor det lenge før noen berørte aner noe om det, er lagt tunge føringer.

På ett eller annet senere tidspunkt vil den lokale befolkning, hvis de er uenige, bli tvunget til å komme springende etter og improvisere motstand så godt de kan. Som regel er det allerede for sent.

Det som er ille, fra et demokratisk ståsted, er at det egentlig ikke er noe galt i dette; den som ønsker å bygge og etablere virksomheter må selvsagt få lov til å planlegge dette så lenge og grundig de vil uten noe offentlig innsyn.

Stort forsprang

Men når prosjektene lanseres, har planleggere og utbyggere et umåtelig stort forsprang; de har også investert store penger i en forventning om å få realisert sine drømmer.

Les også

Nå skal høyhus-planer behandles: – Utbygger må dokumentere virkningene

Eventuelle kritiske krefter befinner seg straks i en situasjon hvor de må improvisere og hele tiden komme halsende etter ... hele veien fram til vedtak.

Det er noe i vår tids andpustenhet som gjør at vi nærmest ser ned på dem som sinker utviklingen; det skjelles ut som byråkrati. De verste eksempler på vegrende byråkrati er de rene redselshistorier, men i det alminnelige bilde er at en slik motstand, ev. treghet, ofte kan vise seg å være til sakens beste.

Hva tåler egentlig byen?

Har man i det hele tatt spurt: «Hva trenger Hønefoss?» og «Hva tåler Hønefoss?»

De fleste steder har klare, lesbare felles trekk, men ingen steder er helt like. Det skulle derfor være mulig å utarbeide planverk for Hønefoss etter en noenlunde samme systematikk.

Men etter hvert som man beveger seg ned i stedets helt nære egenart, så trengs det presis, lokal kunnskap.

Les også

Dropp kommuneplanen! | Arnt Sæther

Vi ser det igjen og igjen, at alliansen mellom stadig omskiftelige kommunestyrer, utbyggingsinteresser og ulike aktører, er der hele tiden og presser imot gjeldende planforutsetninger og reguleringsbestemmelser.

Lynrask omregulering

Mange steder omregulerer man så lynraskt at velgerne ofte ikke vet når de skal engasjere seg: Klar – ferdig ... FOR SENT! Og får man avslag i én kommunevalgsperiode, er prosjektmakerne ofte tilbake med identiske eller lignende prosjekter i neste. Det er aldri fred å få. Og det er mange som prøver seg.

For å sikre en grundig gjennomtenkt plan for Hønefoss er det bare forvirrende når man presenterer spektakulært selvhevdende arkitektur. Hvem lytter til folket? En demokratisk deltakerprosess ville sannsynligvis ende opp i bygninger plassert i en småbystruktur i menneskelig skala og format.

Noen mener at vår tids arkitektur skal vise bygninger som enestående objekter uten hensyn til omgivelser og lokale sammenhenger. Det er svært krevende å tilføre kvaliteter med slike holdninger.

Fellesskapets aktor

Hvem er fellesskapets aktor i denne tiden, da alle aktører i byggeprosessene sloss for sine egne interesser? Egentlig ingen!

Les også

Utbygging skal applauderes, ikke sjikaneres | Lasse Olsrud Evensen

Innbyggerne i Hønefosser kommet for sent inn i debatten om stedsutvikling. Det er også krevende, og innebærer ofte en høy sosial risiko, å bry seg, fordi utbyggingsprosjekter som regel blir frontet av profilerte personer med posisjon og makt i byen.

Folk flest har problemer med å finne motargumenter til språket eller terminologien som arkitekter og utbyggere bruker.

Innbyggerne har ansvaret

Innbyggerne har selv det fulle ansvaret for å ivareta byen sin. Lokale aktivister kjemper iherdig i Hønefoss, og burde tidlig gått inn i en aktiv rolle med å sette premisser for planlegging som sikrer at prosjektene tilfører lokalsamfunnene nye kvaliteter.

Kommunens politikere ønsker å vise at de får til noe. Ofte kan det være tette bånd mellom lokalpolitikere og utbyggere, noe som gjør det vanskelig å sikre gode nok prosesser som ivaretar steders særpreg.

De folkevalgte må definere de mange «ekstremkvalitetene» på Hønefoss. Hva er spillereglene og kodene når man skal byutvikle? Noen prinsipielle kjøreregler for hva stedet trenger og tåler, ville ført til mindre konflikter.

Utbyggere definerer hva som er «god økonomi», og kan med det diktere sine premisser. Vi ser eksempler på at utbyggere presenterer fantasifulle glansbilder for å selge inn sine planer, for så å barbere det man har solgt inn, med trang økonomi som begrunnelse.

Invitere til utvikling

Varierte strukturer gir ikke bare et større marked, men innebærer også mindre risiko.

Hvis man inviterer til å utvikle Hønefoss til et hyggelig småbysamfunn, vil man møte mindre protester og få større forutsigbarhet i investeringene.

Kommuneforvaltninger legger ofte fram altfor løse reguleringsbestemmelser eller koder, som oftest kun med definerte volumer og høyder.

Plankontoret burde være faglige garantister som viser alternativer med nye bygg som bidrar til å berike og forsterke stedet.
Åpne prosesser og tverrfaglighet sikrer reguleringsplaner med bestemmelser slik at man kan oppnå lokale kvaliteter.

Arkitekter må kreve grundig og kritisk fagdebatt. Kanskje noen frykter å miste sitt gode forhold til utbyggere, politikere og planmyndigheter ved å bry seg?

Få arkitekter tegner for store bebyggelser. Kanskje noen oppdager prestisjen i å utvikle et sted vel så meget som enkeltbygg?

Kommentarer til denne saken