Gå til sidens hovedinnhold

Hva er egentlig en by? | Lise Bye Jøntvedt (H)

– Jeg er en av dem som tror Lloyds marked med høyhuset, og bygging av boliger på Tippen og øya, vil revitalisere sentrum av byen Hønefoss.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

I middelalderen vokste det fram landsbyer i Europa. For eksempel i Tyskland var det adelsmenn med store landområder som ga inntekter.

Kriger og ufred gjorde det nødvendig å bygge et slott eller en borg på en høyde for å forsvare seg, eventuelt for å kunne gå til angrep på naboen.

LES OGSÅ: Haakon Tronrud bryter stillheten om høyhus: – Mener ikke å være arrogant

Det behøvdes mange håndverkere til å bygge, hugge stein til mur og til ornamentikk, lage trearbeidene, male, forgylle, og ikke minst lage all innredning. Disse håndverkerne, det trengtes hundrevis av dem, bygget seg gjerne hus ved foten av klippen.

Flyttet inn med hele familien

Så flyttet de inn med hele familien, etablerte verksted og etter hvert butikk i første etasje, bodde i andre etasje og hadde rom for svenner/lærlinger på loftet og i bakgårdene.

Adelsmannen behøvde soldater til forsvar, og tjenestefolk til å drive borgen sin. De skulle også bo et sted.

Plutselig var det en by med hus tett i tett, mennesker, handel og tjenesteproduksjon og annen virksomhet, der under fjellet. Det ble behov for torg, møteplasser, skjenkesteder og kirker for religionsutøvelse.

Hus tett i tett

Det er dette som kjennetegner en by: hus tett i tett, handel og tjenester på gateplan og mennesker som bor i etasjene over. I Norge hadde vi ikke adel som bygde slott og borger.

Hos oss vokste byene fram langs kysten, basert på handel. Men husene lå tett i tett hos oss også.

Hønefoss for 50 år siden

Slik var Hønefoss da jeg vokste opp her på 50- og 60-tallet. Jeg og familien bodde i Syversengården med adresse Storgaten 6, oppgang A. Rett over gaten lå restauranten Ciro.

Nedenfor Ciro hadde Henschien produksjon av trekkspill. På hjørnet Storgaten - Kong Rings gate, der det nå er optiker, var det slakter- og pølsemakerforretning. I samme bygning i Storgaten lå Halvor Syversens kolonialforretning, og så kom Hole sparebanks gård. Der var naturligvis banken, nå Eger.

Fra 2. etasje og oppover var det leiligheter. Banksjef Ellefsen med kone og to barn bodde i gården. I Syversengården var det meieriutsalg der Mona Lisa Frisør har lokaler i dag.

Deretter kom Kristelig Bokhandel og Søstrene Bekkevold som solgte dameklær, en lærvarehandel og Strømsbråtens kiosk og pølsebod.

«Blauta brød»

Når vi ungene ikke hadde råd til pølse i brød kjøpte vi «blauta brød», pølsebrød dyppet i pølsevannet. Nedenfor lå Wagners gartneri, med vindruer, helt til taket i drivhuset.

Les også

En framtid for Hønefoss | Dr. Gunnar Pensum

Da drivhusene ble revet bygget DnB der. Huset nedenfor tilhørte Skøien-familien, og er nå kjent som Villaen.

Slik var det i de andre gatene i Hønefoss også. Butikker på gateplan og familier som bodde i etasjene oppover. Da var det liv og røre i byen. Bøndene fra områdene rundt kom inn og solgte sine varer på torget. Vi ungene lekte på fortauene.

Så kom bilrevolusjonen

Utover på 1960-tallet ble bil allemannseie. Det ble begynnelsen på slutten for den tradisjonelle byen. Plutselig ble det lett å kjøre langt, både for å bo og å handle. Bilen la grunnlaget for store kjøpesentra utenfor byen. Bil er både hobby og statussymbol. Ikke minst gir bilen frihet. Folk grep muligheten med begge hender.

Sakte, men sikkert måtte de tradisjonelle butikkene gi seg ettersom kundegrunnlaget ble borte. Bøndene sluttet å selge varene sine på torget. Gulrøtter og poteter ble sendt til Bama, som sendte dem i plastemballasje tilbake til butikkene. Det tok knekken på den tradisjonelle torghandelen.

Tine la ned lokale meierier og sentraliserte. Meieriutsalget i Kong Ringsgate forsvant. Nortura, Gilde, Prior, som alle er eid av bondeorganisasjonene, sentraliserte. De lokale slakter- og pølsemakerforretningene forsvant. Hønefoss hadde flere. Nå har vi ingen.

Sentrum ble drenert

Sakte, men sikkert satte folk seg i bilen og flyttet ut av byene. Slik var utviklingen i Hønefoss også. Sentrum ble drenert for innbyggere. Næringen krøp oppover i etasjene, og folk flyttet ut for å bo i Heradsbygda og Haugsbygd.

Les også

Politikerne ga tommel opp for høyhus – nå skal du få si din mening

Selv fulgte jeg trenden. Min mann og jeg kjøpte tomt på Sundvollen og bygde i Grøndokka. Det medførte raskt behov for to biler. Ungene måtte kjøres til alt. Nå er vi tilbake, og bor midt i det drenerte sentrum av Hønefoss. Et sentrum som ikke har annen glede av alle som kjører gjennom byen enn eksos, bråk og svevestøv.

Nesten alle som kjører gjennom sentrum skal bare hjem igjen, til Heradsbygda og Haugsbygd, Almemoen, Sokna, Hallingby og Nes i Ådal. De bor ikke i sentrum og handler heller ikke der. I gjennomsnitt kjører det 22.000 biler over bybrua hver eneste dag, året rundt. Og det praktisk talt uten at bilistene stopper for å handle i sentrum.

Livsviktig for byen

Derfor er det etter min oppfatning livsviktig for byen å få flere til å flytte inn igjen til sentrum. Derfor er det viktig å fortette og tillate en viss bygging i høyden.

Det mitt håp og min tro at høyhuset, Lloyds marked og boligbygging på Tippen og Øya vil revitalisere sentrum og gi oss tilbake det som kjennetegnet byen før.

Slik planene foreligger vil høyhuset og Lloyds marked gi byen både arbeidsplasser og forretninger. Menneskene skal bosette seg på Øya og Tippen. Jeg ser konturene av den gamle, gode miksen av mennesker, butikker og arbeidsplasser i sentrum.

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 06:00.