Så er vi der igjen. I morgen er det nok en gang advent og det første lyset skal endelig tennes. De av oss som elsker julesanger får lov til å spille våre favoritter uten å møte motstand, og julemarsipanen som har vært i butikkene i månedsvis kan endelig nytes uten å bli arrestert av «julepolitiet».
Jeg tror jeg alltid vil fylles av en sånn barnslig forventning hver gang kalenderen viser desember, likevel har jeg for hvert år som går begynt å føle mer og mer på presset. Det er vel sånn det ofte er, barn får forventninger og vi voksne kjenner på presset. Et press som fort blir stress. Pynten skal fram, stemningen skal skapes, gaver skal kjøpes og man må i tillegg lage den mest kreative og originale pakkekalenderen! Med så mye som skal klaffe, er veien kort til at ting ikke blir helt som man har tenkt. Men er det så farlig?
Da Jesus kom til verden så skapte det uro, særlig når folk begynte å kalle ham for Messias. På den tida var Israelsfolket inne i en svært krevende periode. Landet var under romersk kontroll og forventningen om at Messias, selve redningsmannen skulle komme den vokste og vokste. De ventet en konge, en tydelig leder, en kriger. Isteden fikk vi barnet i krybben og snekkersønnen på eselet. Gud brøt inn i vår verden stikk i strid med hva alle forventet. Gud kom så ydmykt og enkelt som man kan tenke seg. Men han kom!
Jesus fylte ikke messiasrollen med en skinnende og storslått fasade. Han fylte den med ydmykhet, godhet og kjærlighet. Så om alt annet går skeis kanskje vi bør prøve å fylle adventstiden med det samme.
Ta vare på hverandre og god adventstid!