Og akkurat nå, i desember, blir jeg litt mer gresk enn vanlig.

For da har jeg navnedag. Anna.

Det går ikke an å gå rundt å proklamere at du heter Anne Gro når du bor på en gresk øy. Det er helt norsk for grekere. Derfor ble det «Anna». Eller «Anoulla» (lille Anna), som grekerne ofte sier.

Navnedagen min, som jeg deler med 92.597 greske Anna-er og Anoulla-er, var denne uka. 9. desember. Det var da mammaen til Maria (jomfruen, må vite) fant ut at hun skulle ha barn med prestemannen sin, Joakim. Til tross for at hun var godt oppe i åra. Og datteren fikk også barn etter hvert. Med en engel.

Ikke så galt å være oppkalt etter Anna, som dyrkes som helgen (på gresk: Agia Anna) og portretteres på ikoner i hele den ortodokse verden, men også med statuer, kirker og kapeller i den katolske verden.

Jeg har også et ikon, malt av gråkledde nonner i Agios Konstantinos-klosteret på Chios. Der hun sitter med Maria på fanget. Og med bladgullglorie rundt hodet.

Hver 9. desember får jeg en hyggelig hilsen fra min gode venninne Nana som bor på Skopelos og har bodd der siden 1980-tallet.

Hun er enda mer grekofil enn meg. Og hilsenen, den følges gjerne av en gresk sang. «Ax Annoulla to Xonia» («Lille Anna oppe i snøen»). Udødeliggjort av Antonios Kalogiannis og sunget av mange. Til og med av meg!

Nana og jeg jobbet sammen som guider på Kypros på 1980-tallet. Og feiret navnedager. Også 9. desember.

Da den som har navnedag deler ut små søtsaker og kaker, og gjerne spanderer på venner på Tavernaer og Bouzouki-steder om kvelden.

Denne dagen ble spesiell. Med utflukt til den Tyrkisk-okkuperte siden.

Og med avslutning på bar. Der to greske guder sang for meg. Ax Anoulla to Xionia.

Og sangen fortsetter slik: Synd vi ikke kan være sammen med deg på navnedagen din, 9. desember.

- Kommer gjerne jeg!