Det er ikke alltid det slår til med dikter Ivar Aasens verselinjer.

Det er imidlertid helt riktig at vi på vinteren 1992 tenkte «Gjev eg var i eit varmare land». Og regnet med at oppfyllelsen av ønsket ikke var helt utenfor rekkevidde da det led frampå vinteren.

Vi hadde nemlig signert en arbeidskontrakt med «Lilleput-reiser» om å være reiseledere på den greske øya Chios fra primo mars til medio oktober.

Vi kjørte fra Norge i snøslaps, ferget til Kiel og så spor av en gryende vår hele veien nedover gjennom Tyskland, Østerrike og inn i Italia.

Den vestlige delen av Egeerhavet ga smul fergeoverfart fra Bari til Patras og vi kom oss trygt fram til Pireaus og kunne entre ferge for 14 timers fart til bestemmelsesstedet.

Lastet med vår- og sommerklær i en grå Seat Ibiza som bar spor etter å ha vært reklamebil for Radio Hønefoss på 90-tallet.

Vi innlosjerte oss i vårt leide steinhus i den lille middelalderbyen «Neochori» (som betyr ny landsby og ble anlagt på 1400-tallet).

Huset vårt bar på mange måter preg av å være nesten like gammelt. Vindskeivt, trekkfullt med smale vannrør og marmorgulv. Men utrolig hyggelig.

Huset hadde stått tomt etter at vi forlot det høsten 1991. Det var iskaldt. Aldri har noen frosset så mye som akkurat da. Vi gikk til innkjøp av en miniradiator som gikk på strøm som vi fraktet med oss fra rom til rom etter hvor vi oppholdt oss.

Etter to dager frøs vannet. I Hellas sier rørleggere at de kommer på mandag. Men ikke hvilken mandag de kommer. Det ble tøft.

Spesielt fordi en voksende babymage krevde litt mer omsorg enn det et iskaldt gresk landsbyhus kunne gi.

Dagen etter kom snøen. Ikke bare i fjellene, men helt ned til havna der fiskebåtene fikk lubne, hvite snøhatter og trafikken stilnet.

Bare oppe i fjellene var det liv. Av gærne grekere på stive sommerdekk som skled opp og ned for å bygge snømann.

Det ble vår, dette året også. Og 40 varme grader å svette i. Men vi har lært at norsk vinterkulde er langt å foretrekke foran gresk fimbul-mars.