Hva er det egentlig med denne kalkunen? Den som kommer i firkanta, digre esker og plasseres i frysedisker i alle matvareforretninger, for så å bli buksert og båret ut i biler og hjem til kjøkken og ryddet plass til i overfylte frysere før den endelig kan tines og tilberedes for hele slekta.
Neida. Vi fordømmer på ingen måte de som bare MÅ ha kalkun akkurat denne siste dagen i året. Vi har prøvd det vi også. Med mer eller mindre hell. Stuffa og pensla og langstekt og krydra. Det er en kunst å få den så saftig at det ikke smaker tørt og tamt. Noen greier det. Noen, som vi, vil helst servere noe annet.
Det siste har det de siste årene nesten gått sport i. Å finne på noe nytt. Og det kan godt smake av fugl. Men ikke kalkun.
Den siste uka før nyttårsaften er spesiell. Det kverner i hodet. Tråles kokebøker, som leses i nattbord-lampelys som smakfulle romaner til langt på natt. Sånn helt mot slutten av uka har menyen falt på plass.
Med god hjelp av Jamie Oliver, Bent Stiansen og flere andre som har langt mer kunnskap, talent og erfaring enn vi har, når maten skal tilberedes.
Men vi lærer. Og utfordrer oss selv mer og mer hvert år. Det har blitt vietnamesiske scampiruller og Tom Ka Gai-suppe og asiatisk andestek og stekt papaya med sjokoladedryss.
Det har vært hestebiff. Det har vært gammelost med portvin som mellomrett og rødvinsmarinert indrefilet med jordskokkrem.
Utfordringen, når menyen endelig er bestemt, er å huske alle ingrediensene. Sancerres-vinen er på plass. Likeså gelatinplatene. Chablisen og hovedretten. Men så er det alt tilbehøret da.
Og vi lurer på om vi klarer å finne solbær i butikkene midt på vinteren. og så må vi huske å stikke en tur innom polet, for Portvinen ble glemt i går. Og så var det forretten da.
I dag skal dagen tilbringes på kjøkkenet. Det er den beste dagen i året. For å tilberede årets aller siste måltid. Servert til søster og svoger som aldri får vite menyen før de sitter ved bordet.
Men: – Det blir ikke kalkun.
LES FLERE SAKER FRA ANNE GRO CHRISTENSEN: