I denne adventstida er det særlig en julesang som har fulgt meg, Sufjan Stevens versjon av «Lo, How A Rose E’er Blooming», eller «Det hev ei rose sprunge» som vi synger på norsk. En liten salme om et lite roseskudd, som likevel bærer i seg en enorm kraft, og et stort budskap.

«Av Isais rot ho rann,
og var ein blome blid
midt i den kalde vinter
Ved mørke midnattstid.»

Isai er nok en ukjent bibelsk karakter for de fleste, men han er altså faren David, selveste kong David. Han som beseiret kjempen Goliat, og som skulle bli israelsfolkets store konge og folkehelt. Isais rot er et bilde på Davids slektstre, som tragisk nok gikk fra å være et tre til og bli en stubbe.

Få lyspunkt

For det gikk ikke så bra med kongeslekten etter David. I kongebøkene gjennomgås historiene om deres regjeringstid, og her er det få lyspunkt. De aller fleste av dem gir totalt blaffen i Gud og hans bud.

Til slutt går det som det må gå. De taper krigen mot babylonerne, kongerekken blir brutt, tempelet blir ribbet og israelittene blir ført til eksil og fangenskap i Babylon, bort fra det lovede land.

Det er her profeten over alle profeter, selveste Jesaja, kommer med fremtidsutsikter, som på tross av den håpløse situasjonen de har kommet i, er fylt med håp og forventning.

Han kommer med en profeti om Isais stubbe, som henviser til hvordan kongerekken fra David, sønn av Isai, ble brutt og hugget av. Likevel sier Jesaja altså at alt håp ikke er ute. Fra den avkappede stubben skal det komme et rotskudd, en ny konge av Davids slekt, som skal gjenreise monarkiet og til slutt skape evig fred og balanse. Livet skal bryte fram, tross ALT!

Livet som bryter fram

Lenge var dette bare en profeti, helt til den natta i Betlehem. Barnet i krybben, Jesus Kristus var og er livet som bryter frem.

I våre liv og virkelighet er det ikke kongerekker som blir brutt, ei heller krig og fangenskap. Likevel opplever vi alle det uunngåelige, at alt har en slutt.

Enten det er nære eller kjære som går bort, eller nære relasjoner som brytes. Da kan jula fort bli mørk og vanskelig.

Samtidig så er det viktig å minne oss selv på at det finnes lys i alt det mørke. Ikke bare for Israelsfolket, men for oss. På tross av avkappede slektstrær, mørke og død. Guds lys bryter gjennom selv det mørkeste av mørke.

«Guds rose ljuvleg angar
og skin i jordlivs natt.
Når hennar ljos oss fangar,
ho vert vår beste skatt.
Me syng i englelag:
No er det fødd ein Frelsar,
Og natti vart til dag.»

God jul!

Les flere Helgetanker her.