Gå til sidens hovedinnhold

Graver massegraver – og hjertene våre blør

Mange reportasjer i nyhetsbildene de siste månedene har vært bilder og artikler fra «vårt afrikanske land» – Malawi. Vi leser ufattelige vonde historier og ser tristheten i øynene til medmennesker, et folk som vi ble kjent med på vår reise med Kirkens Nødhjelp i oktober 2019.

Innsendt

Et halvår før pandemien var med til å endre våre hverdager. Det er vondt å se, hjertene våre blør og øynene fylles ofte med tårer.

Tankene reiser stadig nedover til Afrikas lutfattige land, Malawi, et av Afrikas tettest befolkede land med over 18 millioner innbyggere, – det er vondt og vanskelig og samles for å dele inntrykkene fra turen og det siste årets vonde tid med koronapandemi.

Sokneprestene Lena Rós Matthíasdóttir i Haug kirke, Nils Christian Skjauff fra Ullerål kirke, Hanne Kristin Kroknes fra Sentrumskirken og Roar Olsen fra Hønefoss menighet deltok på en mobiliseringsreise med Kirkens Nødhjelp. En reise som har preget deres tanker hver dag siden hjemkomst til Ringerike.

Fasteaksjonen som i år også blir digital

De fire deltakerne på Malawitur har vonde tanker i disse dager, men samtidig også gode tanker. Vonde tanker når man leser i nyhetsmediene om massegraver for ofre for koronapandemien.

Helsevesenet har totalt 15 respiratorer til bruk for en befolkning på 18 millioner mennesker.

Vi så, ved vårt besøk, mennesker over hele landet som levde fra hånd til munn. Denne situasjonen blir uoverskuelige. Det er vanskelig å overleve i Malawi, enten du er syk av korona eller du kjemper for å finne mat og drikke til deg selv og din familie.

Om noen få dager skal årets Fasteaksjon for Kirkens Nødhjelp arrangeres over hele landet. Den store mobiliseringsdagen hvor konfirmanter i by og bygd, normalt skal gå fra dør til dør med bøsser og samle inn penger i solidaritetens ånd til fattige i verden. Men slik blir det heller ikke i år på grunn av smittevernhensyn.

I mer enn 60 år har Kirkens Nødhjelp mobilisert for rettferdighet og menneskeverd.

Over en million mennesker har vært med å stemme dørklokker siden oppstarten og giverviljen har vært stor.

Digitale aksjoner via Facebook, Instagram og Tik Tok er igangsatt i kirker og menigheter over hele landet og pengene kommer inn på konto.

Men dessverre ikke i så stort monn som når konfirmantene er ute med id-kort og bøsser og spør pent om et bidrag til Kirkens Nødhjelps arbeid i fattige deler av verden.

Vi håper at Ringerikes innbyggere i alle aldre kan gi et bidrag i år, kanskje vi kan sette ny rekord i år og være stolte av oss selv for bidraget vårt til våre medmennesker.

Vi har sett de positive sidene i nødhjelpsarbeidet

Lena, Hanne, Nils Christian og Roar har sett at hjelpen når fram. I Malawi har Kirkens Nødhjelp ansatt en norsk landdirektør, Håvard Hovdhaugen. Hans engasjement vises tydelig når han snakker om de dedikerte lokale menneskene han har ansatt og frivillige som også deltar i det viktige arbeidet. Håvard sier; -Dette er mennesker som jobber hver dag for å bidrag til endringer til det gode for lokalsamfunn og enkeltmennesker. Vi jobber oss framover mot å redusere fattigdom og en mer rettferdig verden.

Håvard tok oss med på en runde i Malawi hvor vi med egne øyne så hvordan man med enkle midler og enkle grep kan igangsette hjelpearbeid, forankret i hjelp til selvhjelp prinsippet.

Malawi – Afrikas varme hjerte

Lena Rós Matthíasdóttir forteller at hun ikke blir den samme igjen etter å ha reist til Malawi. -Alle de mange smilende ansikt du møter setter seg som et stempel i ditt hjerte. At det går an å være så glad, mitt opp i all den tristhet og fattigdom. Vi med vår overflod av verdslige ting har mye å lære av Malawierne.

– Jeg hadde forberedt meg veldig godt for turen, lest informasjoner om landet, studert rapporter og gjennomgått alle materialer fra Kirkens Nødhjelp.

Jeg trodde jeg var på vei til verdens ende, at jeg skulle få møte de mennesker verden hadde glemt.

Lena var gira på oppgaven og forventningene høye, særlig til meg selv og til gjengen jeg reiste sammen med fra Norge. Jeg trodde vi skulle bli til stor hjelp og kanskje få mulighet til å endre noe til det bedre.

Lite visste jeg. Tenk, at resultatet skulle bli omvendt! Nå skjønner jeg, for første gang på ordentlig, hvor viktig Fasteaksjonen er.

Lena forteller videre; -Vi var på en måte de fortapte som hadde gått oss bort. Det var vi som fikk oppleve store forvandlinger. På vei hjem til Norge var vi alle enige om det. Vi ville aldri se verden med samme øyne igjen. Malawierne hadde endret oss. Ikke rart at andre Afrikanere kaller landet Afrikas varme hjerte. Ved hjemkomst tenkte jeg bare på en ting ... å reise tilbake igjen, denne gangen sammen med familien min!

Se bildene fra Malawi-besøket

Virkelige og uvirkelige opplevelser

Nils Christian Skjauff husker tydelige en annerledes opplevelse av å gå i minibanken for å få tak i kwatcha (malawisk valuta). Etterpå var det inn i bussen, en stålkapsel med bare glass, inn i vår egen verden, ikke den verden utenfor som ropte etter mat, brød og drikke. Lutfattige menneskene ropte etter oss hele tiden, banket på bussen, banket på vinduene våre, øyne som møttes, sorg og fortvilelse.

Nils Christian forteller videre; -I etterkant har jeg tenkt på det Arnfinn Haram (prost som konverterte til den katolske kirke) sa; – «i Norge har vi altfor store speil, vi er så selvopptatte og vi har ett så lite altfor lite vindu ut mot verden». Hans ord summet i kontakt med befolkningen i Malawi, ordene snudde opp på mitt tankesett, – vi må åpne opp et større vindu ut mot den store verden utenfor.

Vi satt i bussen vår med større vinduer ut mot verden, vi som kom fra det rike nord og så Afrikas fattigdom på nært hold. Dette gjorde sterkt inntrykk på meg.

En annen gang stoppet bussen og jeg møtte en radmager ung mann utenfor mitt åpne bussvindu. Jeg klarte å slippe noen kwatcha ned i de åpne hendene hans. På vei videre så jeg den samme unge mannen smilende og blid, jublende løftet han nyinnkjøpt brød og vann mot meg og takket meg på denne måten.

Havnet på gata med nyfødt barn

Et besøk på en yrkesskole hvor Kirkens Nødhjelp har engasjert seg sitter godt i minnet til Hanne Kristin Kroknes. Et møte med Sara 23 år som var i gang med å utdanne seg til sveiser.

– Hun hadde ei datter på et og ett halvt år når jeg møtte henne, forteller Hanne. Vi fikk så god kontakt de minuttene vi hadde sammen. Sara hadde vært gift, men mannen hennes hadde funnet ei ny kone og dermed måtte Sara flytte ut og havnet på gata med deres baby. Hun var jo fullstendig ubeskyttet mot andre menn, men klarte å flytte hjem til sine foreldre.

Foreldre som også var fattige og nesten ikke hadde råd til å brødfø Sara og babyen. For Sara var eneste utvei for å forsørge seg selv og barnet sitt, å gå på gata og selge kroppen sin for å få mat til å overleve.

Hun fikk tilbudet igjennom Kirkens Nødhjelp for å begynne på utdannelse til sveiser.

Sara fortalte at Kirkens Nødhjelps arbeid var det som reddet henne og barnet, hjelpeprogrammet ga henne en mulighet til utdannelse slik at hun framtidig kan ta vare på seg selv.

Nils Christian legger til at det som er så flott med Kirkens Nødhjelps prosjekter er; -det er hjelp til selvhjelp. Ikke bare penger som drysser ned fra himmelen og legger forholdene til rette. Kirkens Nødhjelp med sine ansatte og frivillige initierer prosjekter og følger opp. De som er så heldige å komme inn i prosjektene må ta seg en utdannelse, de gjenvinner egen verdighet og selvtillit og må jobbe selv for å klare seg med hjelp fra Kirkens Nødhjelp.

Fra kjønnsbasert vold til egenverd og selvstendighet

– Vi så jenter, som hadde vært utsatt for kjønnsbasert vold. Som bodde i lutfattige ørkenområder, men med støtte fra Kirkens Nødhjelp og med kollektiv innsats sørget de for inntekter til seg selv og sine små familier. Penger som også ble reinvestert i tekniske hjelpemidler for å øke fortjeneste og få flere med inn i prosjektene. De hadde funnet nisjeprodukter som igjen ga hjelp til andre.

De sydde menstruasjonsbind som de solgte eller ga bort. Bind som gjorde det mulig for unge jenter å gå på skole i menstruasjonsperioden i stedet for å være hjemme. De bakte brød med lånt bakerovn. Brød de solgte for små penger på landsbygda.

Egenverdet vokste hos jentene og selvstendigheten i det å ta vare på seg selv og sine små barn økte. De fikk midler til å kjøpe skolesaker og gi sine små en mulighet til å få skolegang. Før disse småprosjektene ble igangsett var mange av disse jentene tvunget til å prostituere seg for å få penger til de aller mest livsnødvendige ting.

Men nå har de fått en bedre hverdag og trenger ikke disse mennene som brukte / misbrukte jentene for små skillinger.

Lena, Hanne, Nils Christian og Roar har en drøm

Drømmer kan være så mangt, noen er overkommelige, noen er uoppnåelige, noen er gode og noen er marerittaktige. Men vi har alle fire en drøm. Kan dere alle være så snille å hjelpe oss å hjelpe andre.

Selv om konfirmantene ikke kommer på døra di i de kommende dager.

Kan du allikevel gi et bidrag til kampen om fattigdom, være med til å gi rent vann.

Aldri før har rent vann vært så viktig som i 2020. Da hele verden havnet i krise var det godt å ha mange års erfaring, kunnskap og arbeid med vann. Kirkens Nødhjelp bygger håndvaskstasjoner, kjører ut vannbiler og driver opplæring i hygiene for å forebygge covid-19.

Ditt bidrag lite eller stort kan du vippse til 2426, eller sende SMS VANN til 2426 (250kr) eller overføre til konto 1594 22 87493

Vær med til å FORANDRE FOR ANDRE

Øyeblikket

I det samme moment

sedlene falt på bussgulvet,
strakk hun sin mørke arm
innom åpent vinduet.

Jeg bøyde meg ned,
gjorde meg opptatt av
skatten på gulvet.
Unngikk øyekontakt!

Heldigvis er de mange
tenkte jeg … lettet:
Dette vil ta tid,
den mørke hånd forsvinne.

Sammenbøyd lot jeg
som jeg lette etter noe.
Biler tutet, mennesker ropte,
musikk i det fjerne.

«Medisin?» Hennes lave stemme
kom snikende innom vinduet
akkurat i det øyeblikk
jeg reiste meg.

All verdens sorg hang fast
på stemmebånda hennes:
«Medisin?» Gjentok hun
pekende på sitt syke barn.

Øynene våre møttes.
To elskende mødre
på hver sin side
av jordens matfat.

Plutselig hørte jeg
mine egne ord brutalt
skjæres gjennom forskjells-veggen:
«No, No … du har fått nok!»

Forsiktig puttet jeg sedlene
i lommen, bussen kjørte …
… over min sjel, som våknet
av velstandens koma!

Lena Rós Mathíasdóttir oktober 2019.

Kommentarer til denne saken