Eller i alle fall tro det. Eller håpe. Det kan være når vi er fylt av glede og det kjennes ut som vi skal sprekke, eller kanskje mer fremtredende når noe vondt har skjedd og vi kjenner oss maktesløse, og alt er bare kaos inni oss.

Da kan det være godt å gå i kirka og bare sitte der i ro, stillhet og bønn. Eller på en tuetopp i skogen. Eller i godstolen. Kanskje kjenner man et nærvær av noe større enn oss selv som gir trøst.

Urettferdighet og sinne

Kanskje man kjenner på det motsatte, urettferdigheten og et sinne. Uansett tror jeg at vi kan snu oss til Gud og snakke med han.

Det er jo dette bønn er. Det er en samtale med Gud. Det kan ofte føles som at det er en veldig ensidig samtale, men gjør man det ofte nok tror jeg man kan øve seg i å se svar rundt seg.

Det finnes ikke én riktig måte å be på. Vi er alle individer med individuelle måter å uttrykke oss på.

«Fader vår»

Men i Bibelen kan vi lese at det er måter å be feil på. «Når dere ber, skal dere ikke ramse opp ord slik hedningene gjør; de tror de blir bønnhørt ved å bruke mange ord».

Dette er forordet til Fader Vår, en bønn mange av oss pugga på skolen eller i konfirmasjonstimene og nå bare lirer av oss uten videre tanke.

Det er jo da litt paradoksalt at det var nettopp for å forhindre en slik praksis at Jesus lærte oss den bønnen.

Mangler ord

Noen ganger mangler vi ord. Da er det godt at det finnes en fiks ferdig bønn som vi kan bruke. Den omfavner det meste, og vi kan tilegne bolker forskjellig mening ut ifra hva vi behøver.

«Gi oss i dag vårt daglige brød» kan for eksempel bety akkurat det som står: «hjelp oss så vi får satt mat på bordet i dag». Det kan også ha en overført og mindre spesifikk betydning: «Det er noe jeg trenger. Hjelp!»

Så neste gang du mangler ord, ta fram Fader Vår, tenk gjennom hva som faktisk står der og bruk den.