Gå til sidens hovedinnhold

Er våre veteraner blitt glemt? | Dan Viggo Bergtun

– Forsvaret var vår arbeidsgiver som i mange tiår har oversett arrogant sitt ansvar for sine tidligere ansatte.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Etter nå å ha opplevd en annerledes feiring av 8. mai og 17. mai i 2021, hvor Norges frihetskamp gjennom tidene er honorert, er det vel grunn til å spørre:

Har vi veteraner fra internasjonale operasjoner fått den anerkjennelse og oppfølgingen vi fortjener?

LES OGSÅ: Bjørn Ruud (75) hedret de som kjempet for fedrelandet: – Demokratiet er ingen selvfølge

Tja, noe har man fått til i rykk og napp, takket være alle engasjerte veteraner, pårørende og veteranorganisasjoner som i årevis har vist mot, tålmodighet og ansvar for å bedre vilkårene for veteraner og pårørende.

Forsvarets rolle

Forsvaret var vår arbeidsgiver som i mange tiår har oversett arrogant sitt ansvar for sine tidligere ansatte, veteranene, og har i alle år overlatt dette til en enhet i Forsvaret kalt veterantjenesten som skal, på arbeidsgivers vegne, være der for å ivareta veteranene.

Noen ganger har de gått i høygir med profilerte seremonier, erstatningsordninger og fagre ord.

Dessverre har de nok engang gått i dvale uten fremdrift. Vi kunne vel heller ikke forvente at de skulle fronte vår sak ovenfor sin egen arbeidsgiver!

Verre er det at politikerne smykker seg med vakre ord for vår innsats, ekte eller ikke, som gjerne blir rettet opp mot nyvalg og mulige internasjonale verv for Norge. Pålegg om veteranplaner uten oppfølginger har vel bare blitt et byråkratisk dokument nederst i kommunale skuffer.

Oppfølgning

Så er da spørsmålet; har det blitt bra nok? Svaret er et ubetinget NEI!

Våre veteraner, veteranorganisasjoner, dets tillitsmenn og andre engasjerte har gang på gang blitt avspist med tomme ord, almisser og lukkede dører som til stadighet går i vranglås.

Selv om vi har en forsvarsminister som selv er veteran, så har mye av våre goder blitt nøytralisert spesielt i det siste årene. Mange som sliter med mentale senskader fra kamp for friheten internasjonalt er «lurt» inn i en byråkratisk Canossa gang uten mål med resultat at skadene til en veteran daglig forverres.

Interdepartementale planer med underskrift fra flere ministre og ingen fordeling av ansvar betyr i realiteten: INGEN FRAMDRIFT!

Dette viser oss at de som i årevis, uten vederlag, har stått på for å tale veteranenes sak, har vært og ER en nødvendighet for å legge ytterligere press på de ansvarlige for våre veteraner kontinuerlig.

Verre enn tjenesten

Det kan da vel ikke være slik at våre stolte veteraner til stadighet skal fremme sine krav via dyre advokater, ofte med sin lille dårlig pensjonsutbetaling, til en uforstående instans som Statens Pensjonskasse.

Statens Pensjonskasse som ofte stiller med juridisk tyngde og liten eller ingen kompetanse på veteranområdet.

Les også

Bjørn Ruud (75) hedret de som kjempet for fedrelandet: – Demokratiet er ingen selvfølge

Det jeg til stadighet hører at mange som har det tøft mentalt ikke tar seg bryet å hevde sin rett da det sliter både på lommeboka og «kropp og sjel».

Nei, vi var ydmyke, kanskje naive, for å delta for Norges ære i det internasjonale samfunnet, men ingen av oss hadde vel ventet så dårligere oppfølgning med en uforutsigbar framtid.

Man får kun tildelt en framtid med juridiske utfordringer som ofte oppleves som verre enn tjeneste i krigsområder.

Internasjonal veteranarbeid

Som engasjert veteran i internasjonal sammenheng har jeg sett mange måter å løse utfordringene på.

Alt fra land som gir krigspensjon, har etablert egne veteransykehus, rehabiliteringssentre, arbeidstreningsskoler, videreutdanningssentre og til og med egne gamlehjem for veteraner, yil land som gir ingen pensjon, oppfølging eller respekt.

I de land som gjør det best ser jeg at flere og flere introduserer nå sine Veteran Department eller «sivil-gjør» sin veteranoppfølgning og omgir seg nå med både personell med sivil bakgrunn og ekspertise innen veteranarbeid.

Dette for å først og fremst for å komme nærmere veteranene og derved kunne komme med løsninger fra veteranens synspunkt og ikke fra tidligere arbeidsgivers ønske.

Samtidig har de hatt et tett samarbeid med sivile organisasjoner og ildsjeler blant veteranene for å definere behovene.

Ny giv

Selv om vi alle er stolte veteraner har vi en indre styrke som vil at alle våre veteraner skal også få en bedre hverdag og derfor skal vi støtte de som sliter. Som veteran har vi alle et innebygget hjelpehjerte.

La oss alle nå ta i et tak med nye øyne på veteranarbeidet framover og arbeide sammen, legge bort arroganse, ha gjensidig respekt og finne de beste løsningene for at våre veteraner skal være våre stolte helter.

Spesielt tenker jeg på de flotte soldater jeg har sett på TV under seremoniene på 8. mai og 17. mai i år hvor noen skal bli veteraner og kanskje også trenger støtte både fra myndighetene og samfunnet.

Nei, la oss forberede oss på at det til stadighet kommer nye generasjoner med veteraner og mange som trenger støtte på ulike måter for å få en god hverdag etter tjenesten.

En kontinuerlig oppfølging

Det er grunn til å minne Forsvaret og politikerne på at veteranarbeidet er en prosess som trenger kontinuerlig oppfølging og ikke i rykk å napp.

Kanskje spesielt minne de politiske partiene at snart er det valg og de bør nok ikke avspise oss veteraner med to linjer i partiprogrammet.

Våre veteraner skal hedres og aldri glemmes.

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 06:00.