Gå til sidens hovedinnhold

En jul å minnes | Pål Asle Djupvik

- Vi har fortsatt tid til å skape noen gode minner fra dette året, og jeg vet allerede hva jeg vil ta med meg, skriver sokneprest Pål Asle Djupvik.

2020 har vært et slikt år en skulle fått en tilgodelapp på. Selv om vi i Norge stort sett har klart oss bra, så synes jeg det har vært et seigt år. Det er akkurat som om vi alle har blitt litt mer innesluttet, litt mer innsnevret.

Kanskje det fins land der livet flyter så fritt og godt at det ikke gjør så mye å skru ned den sosiale krana et hakk, men slik er det ikke hos oss.

Hadde det kommet en doktor fra verdensrommet, så er vel ikke det første hun hadde skrevet ut til nordmenn mer innetid og mer fokus på seg og sitt? Men det er det vi har fått, så hvis vi ikke skal bli helt tussete, tror jeg tiden er inne for mottiltak.

Når slutten er god

Jeg lærte av en musikklærer en gang at om en snubler litt i fremføringen, så kan en fortsatt redde seg med en god avslutning, for slutten blir sittende sterkere igjen i minnet. Om denne teorien stemmer helt i musikken vet jeg ikke, men jeg har funnet at noe slikt i alle fall gjelder for livet selv.

Jeg har hatt gode år og vonde år, men jeg husker bare biter av dem, heldigvis. Skulle jeg husket hver dag og time, hadde minnet blitt for fullt til å leve dagen i dag.

Vi husker det som gjør mest inntrykk, og spesielt det som var annerledes. Det er slik vintrene før ble så snørike og somrene så deilig varme. De fineste årene og dagene står klarest i minnet, og former hele opplevelsen.

Kos eller klage

Da jeg var liten, syntes jeg det var så koselig med strømbrudd. Da ble vi rykket ut av hverdagen, og over i noe som virket både farligere og koseligere. Ute kunne det være storm og styggevær, mens vi satt trygt sammen på stua med stearinlys og pledd.

Det som kunne vært kjedelig eller skremmende ble fint. Men det var fordi de voksne valgte å gjøre det til det. Hadde de reagert med frykt og stress, eller bare irritasjon over at fjernsynet gikk i svart, så hadde minnene blitt veldig annerledes.

Årets fineste minne

Vi har fortsatt tid til å skape noen gode minner fra dette året, og jeg vet allerede hva jeg vil ta med meg. På julaften i år skal vi ha utegudstjeneste. Det blir for tett å skulle samles inne, men ute kan vi gjennomføre på en trygg og god måte.

Somme har spurt om vi virkelig skal ha julegudstjeneste på kirkegården.

Jeg skjønner at en kan tenke det er litt rart, men for meg gir det dyp mening. På julaften føles alltid himmelen litt tynnere over meg; det er akkurat som om grensen mellom før og nå og mellom levende og døde viskes ut litt. I år vil selve stedet bare forsterke dette.

Kald på snuten og varm i brystet

Jeg gleder meg som et barn til å stå der, kald på snuten og varm i brystet og høre juleevangeliet og synge Deilig er jorden. Det er slik jeg vil huske 2020.

Det handler ikke om virkelighetsflukt, men om virkelighetsmestring, og det er noe ganske annet.

Kommentarer til denne saken