Gå til sidens hovedinnhold

Det blåser motvind mot høyhus | Arne S. Sørland

– Høyhusene i bysentrum er i ferd med å bli Hønefoss sitt svar på nasjonens vindturbin-utbygging, mener Arne S. Sørland.

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det er på tide med en politisk debatt i Ringerike kommune om dette, og om etikken i samfunnsplanleggingen.

Økende motstand mot høyhus i Hønefoss har paralleller til folkeopprøret mot vindkraftutbyggingen i vårt langstrakte land. Motvindgrupper er etablert.

Les også

Utbygging skal applauderes, ikke sjikaneres | Lasse Olsrud Evensen

I disse dager renner motstandskommentarene inn på Facebookgruppa «HØNEFOSS - Motstand mot høyhus rundt fossen/elva og kampen om "elvelangs". Motstanden og de mange spørsmålene synes også i kommentarfeltene i Ringerikes Blad, nettsiden.

Mange likhetstrekk

Det er mange likhetstrekk med kampen mot vindkraftverk. I løpet av 1-2 år har motstanden mot vindkraftutbyggingen eksplodert, og økt i takt med at innbyggerne oppdager de store negative konsekvensene for natur, miljø og helse.

Etter at jeg i ca. 2 år har fulgt både vindkraftopprøret og frustrasjonene i forbindelse med byplanen for Hønefoss ganske tett på, har det slått meg hvor mange fellestrekk det er – med tanke på hvordan vårt demokrati fungerer i praksis.

Politikkens redskap skal ikke bare være å «bruke makta». Beslutninger med store virkninger og konsekvenser synes å komme overraskende på folket. Når de oppdager hva som er i ferd med å skje, blir lover tolket slik at det er ingen vei tilbake – protestene overses.

Det er grunn til å stille spørsmål ved den politiske moralen.

Trussel for verden

Stortingspartiene har, noe motvillig, begynt å forstå at vindkraftutbyggingen med påfølgende naturrasering er en minst like stor trussel for verden, og levekårene for menneskene, som det CO2 er for klimaet. For øyeblikket våger de ikke å videreføre utbygging av vindturbiner på land – det er stopp for nye konsesjoner. Men utbyggingsinteressene gir seg ikke og planlegger nye kommunikasjonsfremstøt.

Les også

Heier på utvikling | Arild Odden

Noen partier er allerede i gang med å skrive om partiprogrammene. De politiske partiene på Stortinget, med noen unntak, vegrer seg likevel for å snu på grunn av presset fra investerings- og utbyggingskreftene.

Ansvarlige i regjeringen vegrer seg for å møte og å se se den frustrerte lokalbefolkningen i øynene, og bli konfrontert med ødeleggelsene.

Andre negative konsekvenser er miljø- og helseplager – de er også betydelige ifølge rapportene som etter hvert dukker opp.

Folkeopprør her også

Det som nå skjer i vår vesle by Hønefoss, kan på mange måter sammenlignes med folkeopprøret mot vindkraftutbyggingen i Norge. Ett tema som er særlig sammenlignbart, er høyde!

Gjennomgående er vindturbinene blitt mye høyere enn det prospektene viste når planene ble presentert for flere år siden. Høyder på 150-250 meter er nå vanlig, og nå meldes det om 300 meter i Bamble! Kjenner vi igjen dette høydefenomenet her i Hønefoss?

Det går nå opp for stadig flere, at utbygger og kommunens politiske flertall for alvor ønsker å bygge «monsterhus» i bysentrum. Hvordan blir skylinen for bysentrum i Hønefoss? Hva blir konsekvensen for fossen og elvelangs?

Les også

Litt om høyhus og små byer | Tor Arne Johnsen

Folket vil ikke finne seg i at nære og viktige verdier skal bli salderingsposten for et «høyere politisk mål» om merforbruk og vekst, som er klimagassdrivende.

Når folket i tillegg oppdager at konsekvensene er mangelfullt utredet, oppstår det avmaktsfølelse overfor myndighetene. Folket har trodd at vårt demokrati er tuftet på best mulig kunnskap.

Demokrati i forvitring?

Men er disse sentrale forutsetningene for demokratiet i ferd med å forvitre? I vindkraftsaken ser det slik ut. Det ser også slik ut i vår kommune. Byplanprosessen var et eksempel på det, og nå planleggingen på Øya-Loyds-Tippen.

Folk vil ikke at omgivelsene og bomiljøene skal ødelegges av uforståelig høydehusmani og like uforståelig ambisjoner om Hønefoss som storby.

Sentrale flertallspolitikere og utbyggeren skyver andre sentrale myndigheter og Jernbaneverket foran seg, i argumentasjonen om å bygge tett og høyt i bysentrum.

Ja – vi kan absolutt fortette også i bykjernen, og noe høydetilpasset. Men funksjoner, struktur, system, og utforming skal fastsettes i en konstruktiv og forståelig medvirkningsprosess.

Høyere i ytterkantene

Som andre kompetente fagkonsulenter og mange innbyggere har vært inne på – i området mellom jernbanen og gamle meieriet kan det bygges høyere, altså i ytterkanten av byplanen og nært jernbanestasjonen. Der kan høye hus bedre innordne seg landskapet.

Les også

Er byplanen i ferd med å skrotes?

Dette er sammenlignbart med tilsvarende gal prioritering i bruk av arealer til vindturbiner. I stedet for å endevende terrenget i større natur- og friluftsområder, burde vindturbinene bygges i havneområder og allerede industrialiserte områder med kort transport av energien frem til forbrukerne.

Andre eksempler på likhetstrekk er utredningene og saksbehandlingen – vi kan også tilføye – mangelfulle.

De har ikke visst

Det viser seg at NVE og departementer ikke har visst hvilke skader som ville oppstå ved vindkraftutbyggingen. De brydde seg heller ikke om å innhente erfaringer fra andre deler av verden, ei heller å gjennomføre helhetlige og gode nok konsekvensutredninger.

Nedbygging og punktering av myrområder med betydelig CO2-utslipp som konsekvens, er et godt eksempel. Stortingsflertallet ville tilfredsstille EU sine store vindkraftplaner – og på Ringerike vil man tilfredsstille statens fotutsetninger om å bygge tett og høyt.

I høringsrunden med byplanen foreslo noen innbyggere at kommunen skulle hente erfaringer fra andre norske byer og tettsteder som hadde hatt lignende utfordringer med sine «gamlebyer».

Men kommunens politiske flertall ville ikke det – de visste best selv. Akkurat som NVE/departement i vindkraftspørsmålet.

Ringerike kommune har heller ikke gjort gode nok konsekvensutredninger. Alternativer for området Øya/Tippen, og alternative løsninger på infrastrukturproblemer er ikke vurdert – tross godt begrunnede forslag fra innbyggerne om dette.

Relevante alternativ skal studeres

Plan- og bygningslovens intensjoner er, at relevante alternativ skal studeres. Vet vi hvilken virkning høyhusene vil få på vindforhold og kvaliteten på uteoppholdsrom og livet mellom bygningene? Nyere forskning tyder på at høyhus øker vindstyrken i rommet mellom bygningene. Har kommune sørget for slike analyser?

Regjering/storting setter hensynet til vindkraftselskapene og vindraftutbyggernes interesser foran beskyttelse av naturen. Lokale og regionale samfunn skal betale prisen for en omfattende elektrifisering og nettforsterkning – også for sokkelen (Nordsjøen og Norskehavet).

Tilsvarende for det politiske flertallet i Ringerike. Lobbyvirksomhet fra utbyggerinteressene og deres forståelse av hva som tjener byen best, dominerer debatten. Andre meninger ble motarbeidet. Det er kommunens ansvar å sikre at berørte interesser får delta i debatten på likeverdig vilkår. Det ser ikke ut til at man ha lært, og korrigert kursen i prosessen med detaljplanen.

En kamp om sannheten

I ulike medier ser vi en kamp om «sannheten» om hva som skjer og hvorfor. Vi ser det i vindkraftsaken og vi ser det i byplansaken og andre bygge- og planprosesser i vår egen kommune.

De ulike aktørene i debatten besitter «maktmidler» med svært ulik «slagkraft». Vi har en asymmetrisk situasjon i kommunikasjons- og påvirkningskampen. For mange innbyggere fortoner denne kampen seg som tapt.

Bedre blir det ikke av fraværet av nøytral faktainformasjon. Innbyggerne har ikke like inngående kunnskap om de formelle prosessene som kommunen, og kommer derfor som regel for sent inn i prosessen. Tidlig i prosessen er det også vanskelig å forestille seg hva utbyggerne har som ambisjoner.

Resultatet blir sjelden det glansbildet utbyggeren tegner i sjarmeringsfasen, der utbyggers ide skal selges inn. Utbyggerne serverer jo selvfølgelig alle mulige positive hensikter, men unngår som oftest å nevne mulige motforestillinger. Alt virker forutbestemt sier mange.

Maktmiddel

Den vanlige innbygger har som regel bare det skrevne og talte ord som sitt maktmiddel. De har ikke de økonomiske og kommunikasjonsmessige ressursene som utbygger har. Disse ressursene gir utbygger tilgang til kommunens ledelse – og departementer. Dermed oppnår de en påvirkning på samfunnsutviklingen, som de som har andre syn på tingene ikke har reell mulighet til. De føler seg maktesløse.

Erfaringer fra byplanprosessen viste nettopp det. De innbyggerinitiativ som kom frem, ble knapt nok nevnt i kommunens oppsummering - og ikke utredet.

Det er vel en grunn til at mange bruker uttrykk som: «Makta rår» og «Makt korrumperer».

Mye tyder på at det er svært mange som mener at det må skje en endring i samspillet mellom innbyggerne og brukerne av byen, kommunen og utbyggingsinteressene. Vi har nå bak oss en langvarig kuldeperiode ute i naturen, og er midt opp i en «kald» stemning mellom mange innbyggere/brukere av byen på den ene siden, og kommunen/utbyggeren på den andre siden. Kanskje det er på tide å tenke en «ny vår» for Hønefoss – både ute i byrommet og i overført betydning.

En sammenheng?

Tviler noen på en sammenheng mellom Ringerike kommune og vindkraftutbyggingen?

Zephyr AS er en stor vinkraftutbygger i Norge og prøver seg nå på Island. Ringerike kommune er, gjennom sin eierandel i Vardar AS, inne på eiersiden i Zephyr AS. Viken fylkeskommune er også inne på eiersiden i Zephyr AS, gjennom sin eierandel i Østfold Energi.

Zephyr blir kalt en av de største ødeleggerne av norsk natur og nærmiljøer i distriktsnorge. Ett av deres vindkraftprosjekter er på Haramsøya. Her ødelegges så og si hele natur- og friluftsområdet på øya. Motvindsgruppen for øya kjemper nå for sin natur, miljø og helse i rettsapparatet.

Det politiske flertallet i Ringerike kommune er i ferd med å ødelegge for de unike mulighetene rundt fossen og elvelangs – og er medskyldig i naturødeleggelsene på Haramsøya.

Hvorfor i all verden skal Ringerike kommune engasjere seg i nedbygging av norsk og utenlandsk natur og påfør miljøet skade? Er det dette som forstås med «det grønne skiftet»? Er det dette som er bærekraftig og miljøvennlig politikk?

Høyhusene i bysentrum er i ferd med å bli Hønefoss sitt svar på nasjonens vindturbinutbygging! Tragisk!

Kommentarer til denne saken