Christen Sveaas utvider stadig den vakre skulpturparken. Sist ut er "River man" signert kunsterkollektivet A Kassen.
Frode Johansen

Christen Sveaas: Med finslepen sans for detaljer

Konsul Anders Sveaas skuler med strengt blikk på forbipasserende på Kistefos. Om han levde i dag, ville han ha nikket anerkjennende til hvordan barnebarnet Christen Sveaas har forvandlet stedet?
Publisert

Bli med på en tidsreise. Året er 1889. Anders Sveaas, ærgjerrig og driftig kar fra Modum, stifter A/S Kistefos Træsliberi og starter dermed den lange veien mot å skape et velsmurt industrisamfunn, som gjennom årenes løp produserer millioner av tonn med tremasse.

I gode og onde dager

Og stedet ble ikke bare en arbeidsplass, men også et hjem for menn, kvinner og barn. I en periode bodde hele 70 familier på området, de fleste i bygget som ble kalt Boligen.

På stedet fantes også skole, bedehus, matsal og på et tidspunkt et festlokale. Flere generasjoner levde sine liv her. Du kan se det for deg? 12 timers arbeidsdager, beinkaldt om vinteren og klamt om sommeren.

Av og til var det full stans i produksjonen som konsekvens av lav vannføring i elva eller arbeiderstreik, men den gang jublet man ikke for ekstra ferie – det betød mindre penger i en allerede slunken pengekasse. Men det skal være sagt, Kistefos-arbeiderne var ikke de som tjente dårligst. Og sjefen sjøl, Sveeas, visste å ta vare på de lojale karene.

Han visste også at dersom virksomheten skulle overleve, måtte han være i stadig utvikling. Kjøp av skogarealer bedret tilgangen til trevirke, utbygging av et kraftverk på Kistefos-området ga direkte tilgang til elektrisitet.

I tillegg var «Tsaren», driftsleder Theodor Wilhem Rydgren, dyktig til å ta i bruk tekniske nyvinninger og holde maskinen ved like, noe som gjorde at A/S Træsliberi holdt hodet over vannet økonomisk gjennom to verdenskriger, et børskrakk og utallige små og store utfordringer nasjonalt og lokalt.

Farsarven

Men historien om tresliper-eventyret i Jevnaker handler ikke bare om industriarbeidsplasser og forretningssans, den handler også om en familie som rives i stykker på grunn av makt og penger.

Svik; som gjør at selskapet havner utenfor familiens eie. Misunnelse; som gjør at barnebarnet Christen Sveaas får en lang vei å gå for å realisere drømmen om å vinne Kistefos tilbake.

Gult høstløv danser i vinden. Mannen i rød dressjakke og multifarget, stripet skjorte er en som sjelden gir intervjuer. Et fast håndtrykk, blikket er intenst. Utålmodig. Med seg har han viseformann i A/S Kistefos Træsliberi og høyesterettsadvokat Jan Einar Greve (84). En høyreist og helstøpt bergenser.

– Hva tror du din bestefar Anders Sveeas ville ha sagt om hvordan du har endret stedet?

– Han ville ikke ha skjønt noen ting!

– Men som et av landets viktigste industriminner er det viktig for meg å holde stedet levende. Gjennom skulpturparken, kunsthallen, museet.

Kunstsamleren

Og det kan det definitivt sies å være. 5. september passerte Kistefos 40.000 besøkende siden åpningen i mai.

Skulpturparken har blitt utvidet to ganger siden sesongstart, først med «Veien til stillhet» signert danske Jeppe Hein, dernest kunstnerkollektivet A. Kassens «River Man».

Sistnevnte er en samling av tre skulpturer i bronse som alle er formet i elvevannet i Kistefossen.

– Er det den røde tråden i samlingen din? At de tar opp i seg elementer som er tett knyttet til tresliperiets virksomhet?

– Ja, helt klart. Selv om jeg må presisere at det er kunstneren som skaper verket.

Som et av landets viktigste industriminner er det viktig for meg å holde stedet levende. Gjennom skulpturparken, kunsthallen, museet.

– Hvem tar avgjørelsen for hvilke skulpturer som skal kjøpes inn til parken?

– Det er meg! Styret har så klart muligheten til å si nei.

– Har de sagt nei så langt?

– Haha! Nei.

Det gnistrer i de blå øynene. Han er rastløs, spørsmålene kjeder ham.

LES OGSÅ: Besøksrekord på Kistefos Museum

Idealer

– I jubileumsboken fra 2014, «Viljen» uttaler du at når du faller bort, forsvinner også pengene og drivkraften. Hva tenker du om det?

– Hva jeg tenker? At jeg håper det blir lenge til!

Latteren sitter løst.

– Dette er ren idealisme, det ligger ikke penger i idealisme, forklarer han.

– Hvor lenge kan du fortsette å drive på samme måte, uten at inntekten står i forhold til utgiftene?

– Fra neste år vil vi starte å ta inngangspenger. Det må vi.

– Hvordan tror du folk vil reagere?

– De får bare reagere! Jeg tror at de fleste ser at dette er en verdi de kan betale for. Det er jo ingenting som er gratis, sier han.

Blikket er strengt, utfordrende.

I 2019 skal vi også ha ferdig et nytt museumsbygg. Vi har mange planer, men de røper jeg selvsagt ikke til deg nå.

Christen Sveaas på Kistefos-området. Fra neste sesong vil han ta inngangspenger.

Christen Sveaas på Kistefos-området. Fra neste sesong vil han ta inngangspenger. Foto:

Nese for forretninger

18. juni i år fylte Christen Sveaas 60 år. Født og oppvokst i Oslo. Som tiåring fikk sin første aksje i A/S Kistefos Træsliberi bursdagspresang.

I 1972, 16 år gammel, kjøpte han aksje nummer to, for egne penger. 11.000 kroner var veldig mye penger for en ungdom den gangen.

– Kremmergenet, kaller han det.

Og viser til bestefar Anders og oldefar på morssiden, Hans Jørginus Hansen, som gjorde det sterkt i forretningslivet.

Dette genet ble godt utviklet gjennom økonomistudier ved handelshøyskole i St. Gallen. Her stiftet han investeringsselskapet A/S Aldebaran, og begynte å kjøpe aksjer. Han begynte å tjene penger.

F.v. høyesterettsadvokat og viseformann i A/S Kistefos Træsliberi, Jan Einar Greve, forretningsmann og eier av A/S Kistefos Træsliberi, Christen Sveaas og direktør i Kistefos-Museet og administrerende direktør i A/S Kistefos Træsliberi, Egil Eide,   i naturskjønne omgivelser på Kistefos.

F.v. høyesterettsadvokat og viseformann i A/S Kistefos Træsliberi, Jan Einar Greve, forretningsmann og eier av A/S Kistefos Træsliberi, Christen Sveaas og direktør i Kistefos-Museet og administrerende direktør i A/S Kistefos Træsliberi, Egil Eide, i naturskjønne omgivelser på Kistefos. Foto:

Det gjør han fortsatt. Kistefos Investment AS, datterselskapet til A/S Kistefos Træsliberi har kommet morselskapet til unnsetning flere ganger.

Men tilbake til den unge gutten med to aksjer i bestefarens virksomhet.

– Jeg har vel vært spesielt knyttet til selve stedet. Industrien, kunsten, ja. Og jeg er her svært ofte, men jeg har få minner fra tidligere år. For meg handlet det først og fremst å vinne tilbake, og å eie Kistefos.

LES OGSÅ: Vil flytte Kistefos-trafikken

Splittelse

Men det ble ikke lett. Bestefaren fikk to barn, datteren Dagny og sønnen Anders Jr. Gjennom et arveoppgjør fikk Dagny halvparten av konsulens aksjer i A/S Kistefos Træsliberi.

Dette skjedde rett før han fant seg en ny kone, 21 år gamle Granvilde, som kort tid etter skjenket ham en etterlengtet sønn. Noe som medførte at Dagny tapte penger. Mange penger.

Slik startet på en epoke av familiekrangel, store svik og misunnelse. Det er heller ingen forsoning i sikte i dag.

– Kan penger og makt virkelig ødelegge en familie?

– Ja, det tror jeg. Det er ingen kontakt mellom meg og den andre siden.

Det er tydelig at han ikke trives helt med hvor samtalen bærer.

Men han har aldri latt seg stoppe av de svake familiebåndene til Dagny-siden, tvert imot. Det har heller vært drivstoff for å nå målet om å eie bestefarens virksomhet. Den første gangen han gjorde et framstøt for å få aksjemajoritet, var på åttitallet.

Men styret nektet å la ham vinne fram, og lot heller Viul Kraft/ Bergen Bank overta som hovedaksjonær. Helt til finanskrisen på nittitallet.

Høyesterettsadvokat Jan Einar Greve var styreformann i Bergen Bank da Viul Tresliperi slo kloa i Kistefos-aksjene, han var også styreformann da samme bank byttet navn til Den norske Creditbank våren 1993.

I hans eie

Samtidig gjorde Christen Sveaas et nytt framstøt for å sette tennene i familiebedriften.

Det var flere interessenter, men det ble kjørt kun én budrunde: den som kom med det høyeste budet, vant.

Like uortodokst var det man senere omtalte som «Sveaas-budet». Uansett hva konkurrentene ville betale, skulle han betale ytterligere en million.

– Hva tenkte du om budet?

– At det var noe helt utenom det vanlige. Men også helt typisk Christen, sier han og ler.

25. oktober 1993 var bestefarens livsverk hans. Og resten er historie, som man sier. For mange av oss har lagt søndagsturen til vakre Kistefos.

Beundret skulpturene, fått et glimt av verdenskjente kunstnere og celebre gjester fra inn- og utland. Det sies at bestefaren var likedan; han var svært selskapelig anlagt. Rent forretningsmessig står A/S Kistefos Træsliberi igjen med skognæring og møbelproduksjon.

Mennesket og masken

For Christen er det viktig å holde liv i virksomheten. Men også her er det en solid porsjon idealisme. Han legger mer i det enn hva han tar ut av materielle verdier. Kanskje er det nøkkelen? For å skape noe varig må man ofre noe? Men tilbake til Jevnaker og Kistefos, en nydelig septemberdag.

De to kollegene og vennene, Christen og Jan Einar, nikker godmodig mot hverandre i høstsola. Christen peker ut en skulptur han omtaler som sin favoritt, John Gerrards «Pulp press» (2013), som favner alt hva Kistefos handler om; industri, vannkraft, teknologi, vilje.

Jan Einar Greve er en viktig støttespiller for Christen Sveaas. Her i det gamle tresliperiet, som nå er museum.

Jan Einar Greve er en viktig støttespiller for Christen Sveaas. Her i det gamle tresliperiet, som nå er museum. Foto:

– De som kjenner deg som privatperson, hvordan vil de beskrive deg?

Spørsmålet blåser bort med løvet. Kistefos-sjefen skal avbildes sammen med bronseskulpturer. Jeg gjentar spørsmålet.

– Ja, ja, ja. Jeg hørte spørsmålet, jeg er da ikke sløv! utbryter han.

– Men det kan sikkert Greve svare på: hva er mine svake og sterke sider?

Han trenger ikke tenke seg om.

– Oppegående, allsidig, tenker raskt. Og en enestående venn.

– Av svake sider vil jeg si at ha er utålmodig.

Christen skyter blidt inn:

– Jeg har ikke bestilt det der, altså. Det er umulig å instruere høyesterettsadvokat Greve fra Bergen!

Artikkeltags