Ser at Bitcoin-debatten har startet igjen. Her er et ord med i laget:

Jeg trakk et lettelsens sukk da det ble gjort klart at det planlagte nye datasenteret etter tomtesalget i Treklyngen ikke skulle drive Bitcoin-mining.

LES OGSÅ: Bitcoin er unødvendig sløsing | Øystein Hallre

Når det er sagt: Det hersker liten tvil om at Bitcoin er en fullverdig valuta, isolert sett. Det jeg ønsker fokus på, er hvordan en Bitcoin «kommer til verden».

Betalingsmiddel

Når Bitcoin først finnes, er det et betalingsmiddel og investeringsmiddel så godt som noe. Og Bitcoin er bare en av mange såkalte Kryptovalutaer.

Et annet eksempel er Monero, som spilte en sentral rolle i Lørenskog-saken. Men til saken: Her er mitt amatør-innspill.

En valuta er avhengig av to ting for å være «gangbar»: Et verdigrunnlag, og en tillit. En klassisk valuta er basert på gull som verdi.

Les også

Utilgivelig sløsing med strøm i vår by | Øystein Hallre

Tilliten kommer til ved at vi stoler på banken som utsteder pengene vi bruker. Husk at de tidligste pengesedlene var et garantibrev for at utstederen (som man stolte på – tillit) ville yte ihendehaveren av garantien gull tilsvarende dennes pålydende (verdi).

Penger ble betalingsmiddel

Etter hvert overtok disse garantiene rollen som betalingsmiddel i seg selv, og er blitt til det vi i dag kjenner som pengesedler.

Jeg vil like å hilse på den banken som i dag vil kunne utbetale i gull det verden til sammen besitter av penger.

Bitcoin var i sin tidlige eksistens nærmest å betrakte som et gutteroms-påfunn. Men det var også i denne perioden at regelverket for Bitcoin ble utformet. Man fant å kunne bruke en anerkjent teknologi – Blockchain – som garanti for ekthet av en transaksjon (tillit).

Dette er vel og bra. Men man trengte også et verdigrunnlag. Og «datafreaker» som disse tidlige Bitcoin-skaperne var, baserte de reglene for verdien på innsats fra egen datakraft.

Måtte yte for å få

Man måtte yte for å få. Så regelen ble til at man måtte løse en «vanskelig» oppgave med sin datamaskin.

Når oppgaven var løst etter adskillig regnetid på datamaskinen, fikk eieren av datamaskinen rett til å utstede en ny Bitcoin til seg selv. All denne regnekraften står i direkte forhold til medgått elektrisk kraft for å løse oppgaven.

Men mitt ankepunkt er: Hvilken reell verdi representerer denne oppgaveløsningen? Svaret er «ingen». Oppgavene som skal løses er omtrent like samfunnsnyttige som Sudoku.

En masse regneoperasjoner

Og det er her Bitcoin feiler. For å utstede en Bitcoin må en datamaskin gjøre en masse regneoperasjoner som absolutt ingen, med unntak av Bitcoin-utstederen selv, har nytte av.

Det er dette som kalles «Mining», med en klar referanse til tidligere tiders utvinning av gull. Sagt med andre ord: Disse Bitcoin-minerne brenner av en masse elektrisk kraft som ikke kommer noen til gode – med unntak av mineren selv, da. Gull har samfunnsverdi, fra prydgjenstander til industrielle anvendelser.

Vi kan snu blikket mot vår lokale aktør: KV, tidligere Kryptovault. De leier ut maskinkapasitet til minere, som bruker den leide datakapasiteten til å utvinne Bitcoin til seg selv – på samfunnets bekostning, er min påstand.

Ikke bare bruker datamaskinene strøm selv, men de må også kjøles ned, og det må gjøres med enorme vifter, som selv bruker masse strøm, og i tillegg lager en masse støy i nabolaget.

Spesiallagde maskiner

Disse maskinene er som oftest spesiallagede datamaskiner som er optimalisert for én oppgave – Bitcoin-mining. Dette gjør faktisk KV til en enorm «bråkemaskin» uten annet formål enn å skaffe leietakerne Bitcoin.

Bitcoin-makerne lager mao. sine egne penger til seg selv med vår strøm, attpåtil til subsidierte priser. Disse pengene er omsettbare i Bitcoin-markedet, omtrent som aksjer er det i aksjemarkedet.

Forskjellen er at aksjer støtter opp om bedrifters handlekraft. Nylagde Bitcoin gavner eieren. Og slik blir de gangbar valuta.