De siste ukene har vi sett både Arbeiderpartiet, SV, Rødt og MDG vedta en politikk som fratar fostre alle rettigheter frem til halvgått eller nær halvgått svangerskap.

Løgnen om at dette gjelder «kvinnens kropp» gjentas som et gufs fra 70-tallet. Men sann blir den ikke av den grunn.

Partier som svikter

Barns rettigheter: Dette er partier som mener seg bevisste på barns rettigheter, men her svikter de fullstendig. Med en slik historisk utvidelse av abortloven har nemlig ingen fostre lenger en selvstendig rett til liv, til helsehjelp eller behandling før etter halvgått svangerskap.

Begrunnelsen handler ikke om fosterets lindring eller fravær av smerter. Den baseres på løgnen om at fosteret er «kvinnens kropp» helt til det selv kan overleve uten å være avhengig av sin mors livmor.

Og dersom mor ikke finner grunn til å tillate behandling, lindring eller livreddende hjelp, så avlives barnet i mors mage eller fødes til en langsom død. (Da legges barnet på en benk og hvor han eller hun kjemper for livet, helt til lungene må gi tapt).

Løgnen om kvinnens kropp

Ikke selvbestemmelse: Løgnen om «kvinnens kropp» har gitt den logiske konsekvensen at den gravide kvinnen kan velge å avslutte livet til sin sønn eller datter. Og det helt uavhengig av om barnet har dødelige sykdommer, eller ikke.

Men vent litt; skal ikke selvbestemmelse sikre at beslutningen tas i samråd med den personen dette virkelig gjelder?

Personen som vokser inni livmoren til kvinnen har ingen stemme i denne saken, dersom abortnemdene fjernes. Derfor er en provosert abort i uke 18 alt annet enn selvbestemmelse.

Mors-bestemt abort

Det er mors-bestemt abort vi snakker om her, ikke fosterets valg om å avslutte livet. Og det er ingen som kan tale på vegne av barnet dersom nemdene skal fjernes.

Fosteret trenger livsvern: Ett av abortargumentene fra 70-tallet var at det var bedre om «uønskede barn» ikke ble født, fordi de ikke ville få gode liv hvis de fikk vokse opp.

Men til tross for alle aborter siden den gang (og her snakker vi om over en halv million menneskeliv) har ikke barnevernet sett nedgang i barns behov for hjelp og trygghet.

Usannheter fra 70-tallet

Argumentet har blitt til enda en usannhet fra 70-tallet som dagens aktivister gjentar som om den var sann.

Det samme gjelder argumentet om kvinnene som har blitt gravide etter voldtekt. Også i 2021 dyttes de frem som representanter for dem som trenger abort, så sent som i uke 18.

Jeg anser det som helt usannsynlig at kvinner etter å ha blitt voldtatt, ønsker å gå 18 uker av svangerskapet før hun avbryter det. Etter voldtekt vil man ta slike valg så tidlig som mulig, og ikke i uke 18.

Kjenner igjen stemmer

I uke 18 av svangerskapet kjenner fosteret igjen stemmen til mor og stryket over magen fra far. Hun eller han kan respondere på berøring og musikk de hører utenfra. Og babyens eneste fokus er å forberede seg best mulig for å møte sine foreldre.

Hvordan kan det være rett i det hele tatt å vurdere å frata babyen denne grunnleggende rettigheten, å få leve frem til fødsel?

Det ufødte barnet trenger ikke enda flere livstruende lovforslag. Det ufødte barnet trenger livsvern! Det trenger at noen løfter opp det tause skriket og fosterets kamp for å puste når det legges på en kald benk for å dø.

Barna mister en stemme

Dersom nemndene ikke skal tale de ufødte barnas sak, da mister det ufødte barnet hans eller hennes eneste talsperson. Alle ufødte barn skulle ha en talsperson som kan holde opp deres rett til liv. Og i KrF har vi heldigvis mange slike talspersoner!

Ta kvinnen på alvor: Det gjentas også at nemdene kan føles ydmykende for en gravid kvinne og gjøre beslutningen hennes vanskelig.

Jeg må si jeg tenker noe annerledes. Jeg mener at det er en enorm belastning for en kvinne å høre at hun har mulighet for å avslutte sin ufødte baby sitt liv, så sent som ved halvgått svangerskap.

Bør hun ikke heller få høre hvor viktig det faktisk er å redde babyen, lindre babyens smerte og gi babyen den livreddende behandlingen han eller hun har behov for? Ikke be kvinnene ta et valg med dødelig utfall for en hun er så glad i, og gleder seg til å møte.

En stor tilleggsbelastning

Mange mødre som har gått gravide med barn med diagnoser, forteller at de har fått «tilbud» eller «oppfordring om» abort helt frem til fødestua.

Dette er uten tvil en stor tilleggsbelastning for sårbare gravide, hvor de blir minnet om muligheten til å ta livet av sitt ufødte barn.

Enkelte får også beskjed om at barnet ikke vil få tilbud om livreddende behandling etter fødsel, på grunn av babyens diagnose. Dette er ikke et samfunn som vårt verdig.

La oss heie på livet

Nei, la oss heie frem det sårbare livet! La oss styrke kvinnenes mulighet til å beskytte det ufødte barnet i mors liv!

La oss utruste barnas talspersoner med for å tale ufødte barn sine rettigheter, også i møte med gravide mødre som er i tvil om hun ønsker å bli mamma.

La oss styrke undervisning og informasjon om fosterets utvikling, som tilbakeviser den løgnaktige argumentasjonen om «kvinners kropp».

La oss ta opp kampen for de ufødte barna sine rettigheter! Og la oss be disse politikerne innstendig om å lytte til det tause skriket fra de ufødte barna!