Da jeg starta min yrkeskarriere i Ringerikes Blad i 1970, var Arild en av de første jeg knyttet et nært vennskap til. Kanskje var det på grunn av våre felles interesser, eller rett og slett at Arild med sitt blide og vennlige vesen tok seg litt spesielt godt av meg, som nybegynner i typograf-faget.

Arild jobbet i setteriet, som blant annet innebar å utforme annonser og sette sammen hele avissider. En møysommelig prosess som foregikk på den måten at alle headinger og uthevelser i annonsene måtte settes med en og en bly-bokstav, mens teksten ble produsert via en settemaskin. Til slutt ble annonsene satt sammen til hele avissider som veide ganske mange kilo og egentlig inneholdt hundrevis av små elementer. Disse måtte hver dag legges tilbake i settekassene for å være klare til nye annonser/avissider.

Arild var nøye og gjorde alltid en glimrende jobb, som alle var svært godt fornøyd med. Han fikk være med på en utrolig utvikling innen faget, fra det å produsere avisen i bly, slik det var gjort i mange hundre år, til å bli digitalt framstilt i slutten av Arilds lange arbeidsliv.

Han var en svært trofast og flink fagarbeider, som bortsett fra en kort periode i boktrykker Quists setteri, viet hele sitt yrkesaktive liv til Ringerikes Blad.

Jeg tenker tilbake på den flotte tiden vi fikk sammen i Ringerikes Blad, hvor vi hadde det svært fritt og vi visste vel ikke før i ettertid, hvor fantastisk arbeidsplass vi var en del av. Og med rette følte vi oss som en stor familie hvor hver enkelt «familiemedlem» ble satt stor pris på av både eiere og ledelse.

Særlig går tankene mine til Larssen-familien og Bjarne Jordbrek som vår første leder. Vi følte oss alltid likestilt, om vi jobba i annonseavdelingen, lønn-/regnskapsavdelingen, redaksjonen eller i setteriet.

Og hvordan Arild og jeg ofte rakk å reise helt ut til Vakermoen og ta lunsjen ved Grunntjern skjønner jeg egentlig ikke.

Spørs om det ble «strukket» litt i tida både før og etter, men slikt var litt typisk Ring Blad, vi fikk veldig frie tøyler, bare vi gjorde jobben vår og tok ansvar. Jeg må også nevne alle de høytidelig sammenkomstene vi hadde på Klækken ved forskjellige jubileer, noe også selvfølgelig Arild med sin Synnøve fikk være med på.

Arild og jeg var på mange fisketurer rundt i distriktet, som nattlige oterturer på Sperillen, kveldsturer til Hallingdalselva eller pilketurer på Ring Blad hytta ved Buvann, eller til Aurdalsvannet i Vassfaret. Det var flere av oss i det grafiske miljøet som var med på disse turene og vi kosa oss veldig.

Men vi måtte være litt på vakt for hva vi «la ut om», for det hendte Arild tok opp noen av de verste «skrønene» vi fikk lira ut av oss utpå kvelden på lydbånd og spilte det av på fellesanlegget på Ring Blad da vi var tilbake på jobb. Noen av oss kunne bli litt flaue, men det var uskyldig moro, så det gikk veldig greit.

Arild og jeg var også på utallige turer til Sogna, Kollsjø, Saksentjern i Strømsoddbygda og Rudsætra i Brekkebygda. Arild elsket å være ute i naturen og var en ivrig fisker, noe som resulterte i at vi i flere år reiste helt til Namsen for å prøve fiskelykken. Vi kasta oss i bilen etter endt nattevakt og kjørte over 70-mil utover natta og formiddagen, før vi var framme ved Gartland Gård ved Namsen, hvor vi hadde noen fantastisk flotte opplevelser.

Thorvald, faren til Arild var også med oppover et år og lærte oss et godt triks da vi gikk tom for mark, at vi kunne fiske med rognebær, noe spesielt sjøørreten var glad i.

Arild ba ofte arbeidskolleger og fiskekamerater bort til seg på hyggelige sammenkomster på Støalandet, hvor det ble vist film og fortalt utallige historier både fra Ring Blad og alle fisketurene vi hadde vært på.

Arild hadde et svært godt forhold til foreldrene sine og følte nok et stort savn da de ble borte. Han savnet nok veldig noen å dele livet med og blomstret skikkelig opp da han traff sin Synnøve, som han heldigvis fikk mange gode år sammen med.

Jeg mistet litt kontakten med Arild da han flyttet til Halden, men han har ofte vært i mine tanker og jeg vil alltid minnes han som en av mine aller beste kamerater.

Jan Gunnar Hagen