- Jeg er så utrolig fornøyd. Beina er stive som stokker, men det gjør ikke noe, sa han da målet var nådd.

Da starten gikk, kom det først noen løpere i racerklassen. Så kom en stor gjeng i pent og rolig løpetempo. Så kom noen som diltet i vei. Og så kom Bjørn Erik Borgersen. Han gikk forsiktig til verks, og ruslet like godt gjennom den første runden. For når du skal drive på i seks timer, er det ingen vits i å åpne for hardt.

- Jeg varmet opp med å gå den første runden. Heldigvis klarte jeg å holde igjen i starten, forteller han. Det viste seg å være lurt. Mot slutten måtte det en god sisterunde til for å komme over maratondistanse i løpet av seks timer, og med en god spurt klarte Bjørn Erik akkurat det.

- Nå føler jeg en stolthet som overgår alt annet. Halvannen måned med trening, og så dette, sier 37-åringen fra Hønefoss. Han startet så å si fra null i begynnelsen av mars, og kom gjennom seks timer og 42,2 kilometer med løping lørdag.

- De første timene gikk utrolig fort. De to siste timene var et helvete, men med mer vrangskap enn et vondt år, kom jeg til mål, konstaterer han.

Og i mål var det mange som kom. Høyeste startnummer på Eggemoen var 110, og dermed var ultraløpet oppe i tresifret antall deltakere også i år. En økende vind utover dagen var ikke av det gunstige slaget for løperne i den halvannen kilometer lange løypa, men for øvrig var forholdene så å si ideelle.

I fjor var Øystein Ringnes beste lokale løper på Eggemoen, men i år måtte han stå av før seks timer var unnagjort. Slikt hender når distansen blir så lang.

- Jeg måtte stoppe etter drøye 50 kilometer. Kroppen sa fra, og det kommer flere løp senere, konstaterte han.

Robert Hansen gikk tøft ut, og tok teten fra start. Men også han måtte stå av etter hvert.

- Det ble så mange blemmer på beina at jeg måtte gi meg, kunne han fortelle. Hansen rakk likevel å imponere stort, og han har tidligere vist stor kapasitet da han vant suverent over 8 x 10 kilometer i Halden.

De fleste deltakerne holdt likevel et mer beskjedent tempo. For mange handlet sekstimersløpet om å bryte egne barrierer, og det så det ut til at både den ene og den andre klarte. Riktignok var ikke stilen like elegant i innspurten som i starten, men det skal man ikke forlange av noen som har holdt det gående mellom klokken 11 og 17.