«Å nei», tenkte Adam. Elen lukket øynene og ventet på skuddet, men det kom ikke.

Adam og Elen skjønte at Karl ikke hadde flere patroner igjen. Karl bannet høyt og tenkte at kanskje kunne han drepe uten pistol. Men Karl tenkte for lenge, for barna har allerede løpt inn i skogen for å gjemme seg.

Da så Karl et helikopter og skjønte at det ikke kom for å hjelpe ham. Han var desperat og løp mot stranda der båten med de mørkkledde kom tilbake mot øya.

De hadde jo også fått med seg at et redningshelikopter snart ville lande og at Karl var i vanskeligheter. Han tok sats og slengte seg opp i båten idet den tok en u-sving og kjørte vekk fra øya.

Funnet

Arne, Gunnar redningsmannskapet kom inn over øya. De så en strand, tett skog og bak trærne skimtet de en liten, brun hytte.

De så flyvraket og lurte på hvordan noen kunne ha overlevd. Piloten holdt helikopteret rolig i lufta mens redningsmannskapet og de andre firte seg raskt ned. Så ropte og lette de, og endelig fant de barna i huset.

Barna hadde hørt lyden fra helikopteret, men likevel satt de der i sjokk. De tok en trekubbe som hadde vært en del av gitteret og gjorde seg klar til å slå hvis Karl kom tilbake.

Arne løp først mot Elen, og hun tok et tak i kubben, men idet hun så faren, slapp hun den og løp mot ham.

– Det skal gå bra, ikke vær redd, sa Arne.

Glad

Hun gråt for hun var så glad for å se ham igjen. Hun hikstet og sa:

– Jeg har vært så redd!

Adam ble tatt imot av Gunnar. Han var også kjempeglad over at sønnen hans var i god behold. Barna fikk flere teppet rundt seg for å bevare roen og varmen. Så ble de fulgt mot helikopteret.

På veien dit så Elen det hun hadde hatt mest lyst til å se. Moren kom løpende mot henne. Hun fikk en stor klem.

– Det var ikke meningen du skulle bli blandet inn i dette. Det kommer til å gå bra, sa Elisabeth.

– Ja, jeg er ok, man har dere funnet Karl og de andre? svarte Elen.

Arne kom bort til dem og fortalte at de hadde sett Karl rømme med de andre i en liten båt.

Elisabeth sa at det var best at barna ble med i politibåten, så kunne de få litt god mat og drikke. Gunnar ville også være med sammen med barna for å høre hva som hadde skjedd.

Rudolf og Markus

Arne satte seg i helikopteret og lette etter Karl og de mørkkledde mennene. Han så en mørk flekk i sjøen som han måtte undersøke nærmere. Han sendte en melding til politibåten om å gjøre dette.

Rudolf lå på en stokk i vannet. Plutselig så han politibåten som kom nærmere og nærmere. Rudolf tok tak i redningsbøyen som ble kastet ut.

Da han kom opp i båten, kunne ikke Gunnar tro sine egne øyne. Han hadde jo arbeidet lenge for å finne igjen Rudolf. Det var ikke lett å se om Rudolf gråt eller om han bare var våt. Han fikk et pledd rundt seg og fikk mat og kakao siden han var så kald.

Hva er skjedd?

Etter at Rudolf hadde fortalt om Markus, begynte Elisabeth å tenke at hun måtte finne ut hva som hadde skjedd med ham.

Var han levende eller død?

De så seg tilbake mot øya. Elen lånte en kikkert av en av politimennene. Hun så grundig, først på stranda, deretter mot skogen. Da så hun en person som vinket til dem fra en tretopp. Hun zoomet nærmere inn med kikkerten, og så at det var Markus.

Hun ble lettet.

De slapp ut en gummijolle fra politibåten, og to menn kjørte inn for å hente ham.

Da hørte de et skrik. Det var Markus som datt ned fra treet. Han klarte ikke lenger å holde seg fast fordi han var såret etter skuddet.

De tok han med i gummijolla og fikk ham om bord i politibåten. Han var hardt skadet i overarmen. Han fikk hjelp av en lege som var om bord.

Forbryterjakt

Nå var politiet i båten klare til å følge etter helikopteret som var på jakt etter Karl og de mørkkledde mennene. Helikopteret var kommet langt, men for speedbåten til kidnapperne gikk det mye saktere, for det var ganske mye bølger. De måtte passe på at båten ikke velta.

Karl og de skumle mennene var på vei inn til fastlandet.

– Shit, sa en av dem.

–Det kommer noen etter oss!

De bestemte seg for å finne et gjemmested.