Hun slengte på seg de slitte Adidas skoene og regnjakka som var blitt altfor liten. Da hun gikk ut, smalt døra igjen så det ristet i hele huset.

Mira gikk sakte ut fra gårdsplassen mens hun sparket i grusen. På vei bortover gangveien, vendte hun hodet mot bakken, og idet hun tok en rask titt opp, så hun en svart katt. Det var nabokatten til den sure oldisen.

Hun hadde aldri vært særlig glad i katter. Nå satte hun seg ned på huk og strakk armen sakte fram. Katten gikk fram med elegante skritt og da den kom fram, begynte den å male, men plutselig tok den tak i handa hennes med tennene og beit av litt hud. Hun skvatt og kastet seg bakover. Katten løp unna og smatt inn i skogen.

Mira fortsatte å gå. Hun tenkte på meldingen fra Andreas, fremdeles sur på mor fordi hun hadde skrudd av den dumme tenningen. Mira var både sint og forelsket på samme tid. Hun så på det lille bittet som katten hadde gitt henne. Det blødde svakt og gjorde litt vondt, men hun ville ikke tenke mer på det.

Hun gikk i sine egne tanker. Så tomt det var ute! Mira kjente en ekkel følelse av at det begynte å mørkne, så hun snudde og løp hjem. Der satt Thomas i tussmørket og spiste en tykk brødskive med nugatti mens han forsøkte å lese en avis. Mor satt fortsatt begravd i den idiotiske boka, men da Mira kom inn, løftet hun hodet sakte opp og tittet på Mira.

- Jeg må hente noe i butikken, vil du være med? spurte hun.

- Ja, så klart, svarte Mira.

- Jeg blir hjemme, mumlet Thomas med munnen full av brød.

Mira løp opp på rommet og hentet mobilen, og da hun kom ut, hadde mor allerede startet bilen. Med et klikk gikk beltet ned i beltefestet, mobilen ble satt i laderen og Mira tastet pinkoden med skjelvende fingre. Endelig hørte hun den vidunderlige lyden som kommer rett før telefonen er helt på. På displayet kunne hun lese at det sto:

- «Møt meg på skolen 13 des. kl.19.00.»

-13.desember er jo i dag, hvisket hun til seg selv, hun kjente seg varm og glad.

Et raskt blikk på klokka viste at den akkurat hadde passert seks. Bilen stoppet brått og mor var allerede på vei ut av bilen. Butikken lå i mørke og ikke ett menneske var å se.

Skynd deg. Mira, vi har dårlig tid. Mor småløp mot butikken.

- Ja jeg kommer, ropte hun.

De hastet innbakdøra og siktet rett mot hyllene. To bæreposer ble fylt med kjeks og batterier før de løp ut igjen og la alt bak i bilen. På veien hjem fortalte Mira om sms-en fra Andreas. Mira mente han ville vente på henne på det faste møtestedet deres.

- Jeg setter deg av ved skolen, Mira. Men vær forsiktig.

Mor hørtes bekymret ut da hun slapp henne av. Det var nesten ingen folk ute, man kunne bare høre en alarm eller sirene i det fjerne. Mira grøsset, så seg om, men ingen Andreas i sikte. Hun sto der en liten stund i mørket. Plutselig kjente hun en brå, kald hånd på skulderen.