- Vi må skynde oss! sa Thomas, og virket veldig stressa.

- Ja da. Skal bare ta med hermetiske grønnsaker, sa Mira.

- Ja, men det har vi!

Mira gikk bort mot døra, oppgitt over den stressa broren. Plutselig så hun noe på hylle nummer 3, rad 4. En Nokialader! Hun følte seg som en ellevill unge på julaften!

- Mamma, den kontakten til laderen, funker den enda?

Hun fikk ikke noe svar.

Thomas var allerede utenfor døren og lempet maten inn i bilen. Mor var på vei mot bilen hun også. Nå var Mira alene i butikken.

- Skynd deg, Mira! Vi har ikke all verdens tid, sa mor opphisset. Mira grep laderen og løp ut av butikken. Hun hadde et sterkt håp om å svare på SMS'en.

- Hjelp til med å laste inn i bilen nå, sa mamma opphisset. Mira hjalp til å laste inn i i bilen, men for det meste tenkte hun på å lade mobilen og lese SMS'en fra Andreas, trodde hun. Mira satte seg i baksetet. Det var bare så vidt hun fikk plass blant alle varene. Hun satte laderen i kontakten og plugget den inn i mobilen med et sterkt håp om at det skulle fungere. Moren startet bilen, og skjermen på mobilen lyste opp. Hun tastet pin-koden og bakgrunnsbildet kom fram: Melding mottatt. Det var fra Andreas. -Ååå, måtte den fordømte mobilen være så treig nå, nå som vi snart er...

- Vi er hjemme, ropte mamma, og skrudde av motoren, og mobilen sluknet med et pip.

- Nei, utbrøt Mira!

- Hva er det?

- Jeg må inn!

De gikk inn med alle de svarte søppelsekkene. Det var kjempetungt, men såpass klarte de. Mira gikk rett inn til mobilladeren og plugget den inn. Fortsatt helt dødt.

Hun følte det sved inne i seg. Det gikk kaldt nedover ryggen.

Så fylte de opp fryseren, og selv om den ikke funket, så var den en god lagerplass for det meste av tingene. De stappet resten av tingene inn i alt som var av skap og hyller.

- Mamma, jeg er sulten, sa Thomas.

- Ikke mas! Ta litt brød fra fryseren, sa hun mens hun løp opp trappen for å finne flere hyller å ha maten i.

Mira gikk og la seg med en tung følelse inni seg.

Mamma romsterte rundt i stua etter flere batterier, og Thomas hadde funnet brødet.

Det ble sent, og Mira sovnet.

Hun våknet av solen som skinte inn mellom gardinene. Hun tenkte fortsatt på SMS'en hun aldri fikk lest. Hun gikk ned trappa med tunge skritt. Mamma satt i stolen og leste med lys fra solen, og Thomas satt på kjøkkenet og strevde med å få skåret opp brødet. Det måtte være en måte hun kunne få lest den SMS'en på. Mira gikk inn på kjøkkenet og hjalp Thomas å skjære opp brødet. Hun fant fram syltetøyet og smurte på en stor brødskive. Thomas lette etter nugattien. Mamma var helt i sine egne tanker. Hun leste bare i denne dumme boken om Indianere og andre urfolk. Mira tenkte fortsatt på den meldingen. Hvorfor måtte mor skru av tenningen på den fordømte bilen.