Med en frisk glød i ansiktet, og et lurt smil om munnen kommer hun inn i rommet.

Med en strålende aura ser hun ut som sunnheten selv, og det er vanskelig å tro at det ikke alltid har vært slik for Sandefjordjenta som nå er bosatt i Hønefoss. Veien hit hun befinner seg i dag har vært både lang og vanskelig.

Utviklet

- Da jeg var veldig ung, bare tretten år gammel, ble jeg ble utsatt for et overgrep. I tillegg til den allerede kompliserte livssituasjonen min ga det grunnlag for at jeg utviklet spiseforstyrrelser, forteller Thea rolig og saklig.

Hennes eldre søster hadde på den tiden slitt med anoreksi over en lengre periode, og da Theas venner begynte å bemerke vekttapet hennes begynte også baksnakkingen og sladringen.

- Ting som at jeg hermet etter søsteren min, var oppmerksomhetssyk, hadde lav selvtillit og så videre var typiske ting jeg hørte rundt på skolen. Til og med de nærmeste vennene mine viste ingen forståelse for det jeg gikk gjennom. De fant sin egen forklaring på endringene som skjedde med meg. Nå som jeg er eldre forstår jeg jo at vi var bare var barn, og det ble rett og slett for mye å forstå, sier hun og lar blikket vandre mot solskinnet utenfor.

Frykt

Ett år etter overgrepet hadde Thea funnet sin egen måte å takle situasjonen på. Hun fortalte aldri foreldrene om hendelsen, da hun følte de hadde nok å tenke på med hennes allerede syke søster, og etter å ha blitt truet på livet av overgriperen om å holde stille om hendelsen, opplevd at venner ikke støttet opp og trodde på henne, og frykten og skammen forbundet med å fortelle dette til foreldrene, tok spiseforstyrrelsene overhånd.

- Følelsene rundt alt som hadde skjedd i livet mitt sentrerte jeg rundt mat. Det var et kaotisk nett av følelser, og jeg følte en slags kontroll ved å ikke spise. Det gjaldt ikke bare mat, men også omgivelsene rundt meg. Rommet mitt var striglet til enhver tid, forteller hun.

Forholdet til mat forverret seg gradvis, og etter hvert overlevde hun på tyggegummi og te, samt regelmessig trening.

- Selvfølgelig var jeg konstant sulten. Etter hvert ble det slik at tankene mine dreide seg mer og mer om mat, og dyttet alle andre ubehagelige tanker ut av hodet. Jeg prøvde konstant å finne løsninger for å slippe unna mat. På skolen var det spesielt vanskelig, og jeg følte at alle fulgte med på hva og hvor mye jeg spiste. For å unngå det kunne jeg sitte hele friminuttet inne på toalettet for meg selv.

«Perfekt»

Med sterkt konkurranseinstinkt, og et ønske om å være «perfekt», ble anoreksien en ond spiral for Thea.

- Ønsket om perfeksjon har jo med dette angående kontroll å gjøre. Jeg følte aldri at jeg oppnådde det jeg ville, og fortsatte hele tiden å miste vekt, sier hun og ser ned på hendene sine.

Når alvoret i situasjonen tilspisset seg, ble Thea oppfordret til å snakke med en psykolog for å få hjelp.

- Jeg tenkte aldri at jeg hadde en spiseforstyrrelse. Jeg følte meg ikke syk nok. Men det stemte jo ikke. Nå som jeg er frisk ser jeg at det var mye som ikke var slik det burde være. Jeg opplevde panikkanfall, angst på grunn av de store forandringene som skjedde med meg og rundt meg, depresjon og skjelvinger når jeg ikke fikk i meg mat, forteller hun oppriktig.

Støtte

Selv om Thea opplevde å være langt nede, fant hun en vei ut av den potensielt dødelige spiralen. Med støtte fra de hun er glad i bestemte hun seg for at hun ikke ville leve livet sitt på denne måten, og kunne da ta fatt på den kronglete veien tilbake.

- Nå får jeg både ernærings- og treningsveiledning, og jeg har en veileder jeg respekterer og har lært mye av. Jeg har aldri dårlig samvittighet for mat lenger, i motsetning til for noen år siden da jeg kunne skrape kremosten av brødskiven og gjemme den i håret for å slippe å spise. Jeg tror nok at jeg alltid kommer til å ha et litt annerledes forhold til mat, men i dag spiser jeg helt vanlig, sunn mat regelmessig. Å ha rutiner på det å spise er en trygghet for meg, og jeg øver meg hele tiden, sier hun med et smil.

Thea er en av mange tusen jenter i Norge som har eller har slitt med spiseforstyrrelser. I dag kan hun se tilbake på perioden, og håper at andre jenter og gutter kan se håp i hennes historie.

- Hvis det er noe jeg har lært i livet mitt, er det at du ikke må bli den du er på grunn av hva som har skjedd med deg, men hvordan du lar slike ting påvirke deg. Du må finne din plass, og ikke la andre bestemme den for deg. Hadde ikke jeg gjort det hadde jeg kanskje slitt ennå, og det er flott å vite at jeg er frisk i dag, og å kunne fortelle andre som også sliter at det alltid er håp. Det er sterkt for meg.