Se det blir for noen et spørsmål om sterke følelser, og for andre et spørsmål om sun fornuft.

Er anlegget verneverdig? Bortsett fra alderen – 117 år, og Arne Jon Jutrems sandblåste kirkevinduer, er det – etter mitt skjønn ingen arkitektoniske verdier i disse fysiske husene. Og når kirken blir avvigslet kan huset i prinsippet brukes til hva som helst.

Sterke følelser

Hvem bør få kjøpt kirken? Jeg har betjent menigheten i denne kirken, og bodd i denne presteboligen i tre herlige år og har så sterke følelser knyttet til denne plassen at jeg takket nei til invitasjonen om å være med under avvigslingen, selv om det skulle serveres kirkekaffe etterpå.

Skulle jeg besvare spørsmålet følelsesmessige måtte det bli: - Ingen bør få kjøpe kirken! Metodistkirkens arbeid, slik det er blitt utført de siste tiårene, hadde ingen berettigelse på Jevnaker. Menigheten er forsvunnet. Det burde kirken også.

Riv den! Men selg tomta og presteboligen til høystbydende. La pengene gå til et meditasjonskapell i Glassverket. De fleste i menigheten var ansatt ved Hadelands Glassverk, og selv ble jeg kalt "glasspresten".

Kunst og kultur

Skulle jeg besvare spørsmålet fornuftsmessige måtte det bli: Selg det til åndelig virksomhet! Selg det til Hadeland Glassverk.

Der finnes kreativitet nok til å bruke husene til aktiv, skapende kunst og kultur for bygdas barn og ungdom, og i sesongene for turistfamilier. De fleste på Jevnaker har gått på søndagsskole i Metodistkirken. La dem nå få gå ditt på ukens alle dager. Glassverket har da vel også et åndelig ansvar for ei bygd som har forsynt verket med så mye dyktig arbeidskraft gjennom mer enn 117 år. Bruk "Kapellet" til et åndelig løft for bygda!

David Kvebæk,

prest i Metodistkirken på Jevnaker og Hadeland i perioden 1959 – 62.