Ingen kan si - før mange år etter - om resultatet ble bra. Vi får aldri svar på hvordan det hadde gått hvis vedtakene var blitt annerledes. Her finnes ingen formler eller dataprogrammer som gir svar; dette dreier seg om dype, menneskelige egenskaper, følelser og reaksjonsmønstre.

Vi reagerte da vi fikk kjennskap til tenåringsparet som ble fratatt datteren sin dagen etter at hun var født på Ringerike sykehus. Moren er 16 år gammel, og hun måtte ha hjelp av barne- og ungdomspsykiatrien for to år siden.

Etter fødselen fikk hun et tøft møte med barnevernet, som troppet om med et ultimativt krav om at hun måtte bo i mødrehjem. Etter en anmeldelse og samtaler fikk saken en foreløpig løsning ved at hun bor på mødrehjem for å vise at hun kan ta seg av barnet

Fremgangsmåten virket brutal, så brutal at vi fant det riktig å skrive om saken. Uansett hvordan det endelige utfallet blir, så kan det ikke være nødvendig å gi en svært ung, nybakt mor noen minutter på seg til en så vanskelig avgjørelse som å velge bort hjemmet hun hadde forberedt sammen med barnets far.

Stort mer er det ikke mulig å si for en som står utenfor. Slike saker er vanskelige å vurdere også journalistisk. I de aller fleste tilfellene tror vi barnevernet har god grunn til å gjøre som de gjør, selv om de ikke kan begrunne det offentlig. Hverken mediene eller andre får vite alt om hva som ligger bak.

Likevel kan vi ikke stole på at fagfolkene vet best i alle tilfeller. Erfaringen har lært oss, mer generelt, at slik er det ikke. Tausheten skal verne klientene, men den kan også brukes til å beskytte hjelpeapparatet. Det er ikke hensikten.

Derfor kan vi ikke la alle slike saker ligge.