Potetdyrkerne i Ringerike tenker seg at sånn skal det være på våre kanter også: Ringerikspoteten skal dyrkes her, og bare her. Ingen andre skal få bruke det gode varemerket. Dette skal være Ringerikes eksklusive vare; et kvalitetsprodukt som pakkes og merkes deretter når det presenteres for kresne forbrukere.

Arbeidet med såkalt opprinnelsesmerking har pågått i flere år. Dette er et viktig næringspolitisk spørsmål, for nisjer av denne typen kan bety økte inntekter og nye muligheter for dem som lever av å dyrke jorda. Et godt og eksklusivt merkenavn betyr høyere pris.

I dag dyrkes ringerikspoteten over store deler av Østlandet, og det er først og fremst navnet som knytter den til vårt distrikt. Her har den til gjengjeld vært dyrket i nesten 140 år, siden Jens Aabel - oldefar til noen av dem som har tatt opp saken nå - tok med knollene hjem fra utlandet og satte dem i jorda.

Det siste kan være problemet; er det egentlig en ringerikspotet, eller finnes den mange steder med ulike betegnelser? 140 år er ikke lang tid når vi snakker om internasjonale mattradisjoner. Ett spørsmål er om det er tilstrekkelig at en mann som (tilfeldigvis) var fra Ringerike bragte poteten til Norge.

Når det er sagt, er det likevel grunn til å håpe og tro at potetdyrkerne fra distriktet når fram med sitt krav. Det gjelder å dokumentere hva som har skjedd med knollene siden 1865; hvordan ringerikspoteten fikk navnet sitt, og hvordan produktet er blitt utviklet og foredlet til noe eget og spesielt gjennom de 140 årene.

En anerkjent og eksklusiv potet fra jordbruksdistriktet Ringerike kan bli et godt nisjeprodukt for lokale gårdbrukere.