Foreldre og andre skal bidra med innsats for en million kroner når skolen bygges ut og pusses opp. Elevene må flytte ut, og bygdefolket tar seg av flyttesjauen - blant mange andre oppgaver. Egeninnsatsen gjør at den nye skolen blir triveligere. Milliondugnaden gjør at det blir penger til litt ekstra.

Det ligger en lang kamp bak skoleutbyggingen. Foreldrenes talskvinner og -menn arbeidet i årevis for å få politikerne til å prioritere nettopp Tyristrand. Mange skoler har hatt behov for utvidelse og opprustning. Nå er det Tyristrands tur, og det setter innbyggerne åpenbart pris på.

Likevel er det ingen selvfølge at folk slutter mann- og kvinnesterkt opp om skolen sin slik det skjer nå. Vi er blitt vant til at skolen er en offentlig oppgave, som skal finansieres av det vi betaler i skatter og avgifter.

På Tyristrand er det annerledes, og vi undrer oss på hvorfor . Er det et godt miljø som har utviklet seg gjennom lang, lang tid? Eller har kampen for ny skole sveiset folk sammen? Har landsbyforeningen på stedet skapt ekstra samhold og interesse for det som skjer i lokalmiljøet - eller er det en gjeng ressurspersoner som står på og greier å få mange med seg? Skapte millionarven fra USA et klima der alle ser at det gjelder å stå sammen og finne ut hva bygda i fellesskap ønsker?

Vi kan stille mange spørsmål, og kanskje er svaret en sum av disse og andre forhold. Forklaringen er interessant og viktig, og burde kanskje bli gjenstand for et forskningsprosjekt. Her kan flere finne lærdom. De kvalitetene som kommer til syne i Tyristrand er utrolig verdifulle, men de er dessverre mangelvare mange steder.

All honnør til Tyristrand og de som bor der!