Boken handler om et barn som mister foreldrene som toåring og vokser opp i et land sterkt preget av krig.

Amal Aden har skrevet en sterk og tøff bok som skildrer en hverdag vi i Norge ikke kan forholde oss til uansett hvordan vi snur og vender på det.

I forordet skriver Aden; I barndommen og ungdommen løp jeg mye. Nå har jeg bestemt meg for å bruke tiden til å skrive. «Ryggsekken» min er full av vonde minner.

Amal Aden skriver om en hverdag med andre foreldreløse barn som tigger for å overleve. De fleste barna dør. Noen av dem følger vi gjennom hele boken.

Amal er en av de «heldige» som kommer seg til Norge. Hun blir hentet av menneskesmuglere, betalt av slektninger i Norge.

I Norge skal hun brukes som hushjelp hos slektninger. Men Amal er ubrukelig for dem, hun har ikke lært å lage mat eller holde orden. Slik er det når man har levd som gatebarn i over sju år. Slektningene viste ingen forståelse. De sendte henne til barnevernet.

Amal Aden endte på barnevernsinstitusjon, alene og redd. Hver natt våknet hun med mareritt. Hun fikk ingen forståelse eller hjelp til å takle marerittene. Hun ble sett på som vanskelig. De sendte henne på hybel, alene som femtenåring. Hun endte i rusmiljøet i Oslo, falt utenfor all integrering.

Denne selvbiografien er selvopplevet, men av mange grunner er navn og steder forandret.

En del av opplevelsene til Amal Aden er så traumatiske at hun har fortrengt dem. Boken sier allikevel svært mye om hennes liv og om hva hun har opplevd. Som Amal sier:

«En dag kan jeg kanskje skrive livshistorien min på en tradisjonell måte».