Forestillingen i Arnulf Hagas dyktige regi forteller historien om Ragna (Ella Kalvsjøhagen) som en dag i 1925 finner et par merkelige bronsefigurer. Jentungen føres med et smell tilbake 2500 år i tid - og det er da det virkelig tar til å skje på den flotte utescenen med publikum sittende tett på.

Stor innlevelse

Med stor innlevelse smelter både store og små amatørskuespillere sammen med proffene Mikkel Gaup og Bjørn Sundquist i en samkjørt teaterforestilling som til tider var til å gape over.

Å skulle fortelle en høyst dramatisk historie fra bronsealderen kunne lett ha glidd ut, men drivet og tempoet får publikum til å følge godt med.

Enten det er de mørke kreftene i form av store, svarte, bølgende og nifst utseende tøystykker som ser ut å leve sitt eget liv eller er det reneste slap-stick-nummeret når kjekkasen Miros (Jan Erik Kalvsjøhagen) og peppermøen Gyda (Ellen Sæthereng) får et barn sammen, ferdig med bleie og alt på null komma niks, fungerer stykket svært bra.

Årets store stjerne, veteranskuespilleren Bjørn Sundquist, er som en snerrende ulv i et avmektig raseri over å miste makt som sjaman.

Levende i sitt bleke ansikt og ondskapsfull i blikket tilhører han den gamle tiden som krasjer med mulighetene som ligger i oppdagelsen av bronsen.

Heftig kamp

Ytterst slem og gretten som han er, tilkaller han noen fryktelig utseende krigere som går til angrep på den fredelige Leikvin-stammen. I stykkets mest dramatiske øyeblikk braker krigerne sammen rett foran øynene på publikum, med forskremte kvinner og barn flokkende sammen i bakgrunnen og stykkets hest stadige ridende forbi. Kampscenen var rett og slett helt praktfull! At ingen kom til skade, veivende med sverd og spyd og kjepper, er takket være god koreografering, men noen blåmerker vanket det nok.

Mikkel Gaup som den djerve krigeren Gorm, får svi for sitt ulovlige kjærlighetsforhold til Sol (Eva Oppen Solheim). Gaup kan sitt skuespill og er glimrende i rollen, enten han kjemper i kamp, kysser ømt sin elskete eller må trekke ut en pil på en skadet kriger.

Verdt å fryse for

«Bronsebukkene» som uteteater krever sin publikummer når vinden kommer kastende. Samtidig skaper det en helt egen autentisitet som stykket hadde manglet totalt hvis det hadde vært spilt på en innendørs scene.

Kampgny, et osende bål som var litt forstyrrende, men lite å gjøre noe med, og dundringen fra hovene til hesten er vanskelig å få til på en innendørs scene.

«Bronsebukkene» er så absolutt verdt å se og fryse litt for. Ta med sitteunderlag, en god jakke og gode sko og få med deg moroa før siste forestilling 21. juni.

HVA SYNS DU OM ÅRETS "BRONSEBUKKENE"? Si din mening her