Scenografien er naturgitt i kulturlandskapet på Midtre Olimb der ingen forundres over at bronsealdermenneskene dukker opp blant kratt og koller i grønnsværet.

Ektheten forsterkes av kostymer og rekvisitter og et ensemble med genuin innlevelse i kampen mellom det onde og gode i en verden av volver og vetter og sjamaner. Svøpt inn i Sigvald Tveits lavmælte og skreddersydde musikk.

Fiksjon basert på fakta

Bronsebukkene er fiksjon spunnet over det faktiske funn 11 år gamle Ragna Berg gjorde på Grindvoll i 1925 da to unike bronsebukker dukket opp i plogfårene. Historiefortellerne har gått grundig til verks for å nøste opp det livet Ragna møter da hun føres tilbake i tid til 500 år før Kristi fødsel.

Og det er godt skildret og fortalt, om enn til tider llitt dvelende i iveren etter å få med alle detaljer.

Liv og sjel

Men Arnulf Hagas stramme regihånd har lykkes med å gi fortellingen driv og personene liv og sjel. Fra de minste små stammemedlemmene til den sleske sjamanen og mektige volven og den myndige, moderlige høvdingen.

I en historie som spinner rundt ei vever jente med kunnskap om sin tid og åpne sanser for fjern fortid. I et spennende møte med mennesker hvis verden består av kampen for tilværelsen og tro på gode og onde krefter.

Et barn skal komme

Det skildres intenst når høvding Nera tar opp kampen mot stammens Sjaman. Når høvdingbrødrene Torv og Syr møtes i kamp på liv og død og når Ragna får bronsebukkenes kraft av den intense Volven som for lengst har sett inn i fremtiden og spådd at et barn skal komme og redde de hellige bukkene fra ukjente inntrengere.

Symbolet på ny tid

Og mens nornene spinner sin vev, fortelles også kjærlighetshistorien om ungjenta Sol og jegeren Gorm, som sammen med bukkene blir symbolet på en ny tid i emning mens brødredrap hevnes, keltiske krigere innvaderer stammen og bronsemenneskenes verden går i oppløsning.

Historien om Ragna og bronsebukkene er intens og interessant, krydret med spenning, humor, fyll, krig, drap og spetakkel, lekende ungdom og sjarmerende unger. Skuespillerprestasjonene er gode, med en inspirerende Mikkel Gaup i spissen for et drevent amatørkorps i tillegg til dyktige sangere og gode musikere.

Bronsebukkene hadde en famlende start. Nå har de funnet sin form og farge. Og de har begynt å glitre.